Flaming Lips har kanskje laget årets album, ihvertfall ikke langt fra. Det har ikke de to neste, men de har alltid noen låter som er bra. Devendra er derimot tilbake igjen etter noen gørrkjedelige plater. Og det er så sannelig Daft Punk også. Oblivion av Grimes er en av mine favorittlåter fra i fjor, og burde vært høyere på årslista for i fjor. Den kom bare litt for seint. The Knife kniver med the Flaming Lips om årets så langt, jeg tror den leder. Og Melvins slutter aldri å overraske, denne gangen er det Roxy Music cover med Jello Biafra på vokal. Den siste låta frykter jeg det er bare meg som orker å høre på. Jeg forstår ikke hvorfor, men sånn er det visst.
link
Siden det er så lenge siden jeg la ut noe sist har jeg samlet en bonus; 10 av mine favorittlåter fra 1980, pluss/minus noen år. Jeg tror New Wave / Psychobilly er de to merkelappene en kan henge på bandene.
link
søndag 26. mai 2013
mandag 21. januar 2013
fredag 11. januar 2013
20 beste fra 2012
01
Four Tet
Pink
02
Ariel Pink's Haunted Graffiti
Mature Themes
03
the Swans
the Seer
04
Godspeed You! Black Emperor
'Allelujah! Don't Bend! Ascend!
05
Laurel Halo
Quarantine
06
Ida Jenshus
Someone To Love
07
Burial
Kindred 12" / Truant bw Rough Sleeper 12"
08
Calexico
Algiers
09
Dinosaur Jr.
I Bet On Sky
10
Scott Walker
Bish Bosch
11
Julia Holter
Ekstasis
12
Oren Ambarchi
Audience of One
13
Elephant9 & Reine Fiske
Atlantis
14
Mount Eerie
Clear Moon / Ocean Roar
15
the Tallest Man On Earth
There's No Leaving Now
16
Chromatics
Kill For Love
17
Ufomammut
ORO: Opus Alter / ORO: Opus Primum
18
Andy Stott
Luxury Problems
19
Grimes
Visions
20
Stian Westerhus
the Matriarch and the Wrong Kind of Flowers
Four Tet
Pink
02
Ariel Pink's Haunted Graffiti
Mature Themes
03
the Swans
the Seer
04
Godspeed You! Black Emperor
'Allelujah! Don't Bend! Ascend!
05
Laurel Halo
Quarantine
06
Ida Jenshus
Someone To Love
07
Burial
Kindred 12" / Truant bw Rough Sleeper 12"
08
Calexico
Algiers
09
Dinosaur Jr.
I Bet On Sky
10
Scott Walker
Bish Bosch
11
Julia Holter
Ekstasis
12
Oren Ambarchi
Audience of One
13
Elephant9 & Reine Fiske
Atlantis
14
Mount Eerie
Clear Moon / Ocean Roar
15
the Tallest Man On Earth
There's No Leaving Now
16
Chromatics
Kill For Love
17
Ufomammut
ORO: Opus Alter / ORO: Opus Primum
18
Andy Stott
Luxury Problems
19
Grimes
Visions
20
Stian Westerhus
the Matriarch and the Wrong Kind of Flowers
onsdag 12. desember 2012
2012, 4.kvartal
Kanskje den minst tilgjengelige mixen jeg har satt sammen på lenge, litt mye blips & blops & dub. Ida Jenshus måtte plukkes ut, sjelfull køntri brøt rett og slett for mye med det andre. Scott Walker måtte med uansett, selv om han ikke passer sammen med noe annet. Nok et merkelig album som tar lang tid å sette seg inn i. Kan være fordi du ikke klarer så lenge i gangen, men av en eller annen grunn så prøver jeg på nytt igjen og på nytt igjen.
Kunne egentlig tatt hvilken som helst låt fra Four Tet's Pink, den har jeg hørt mye på. Bat For Lashes har jeg derimot ikke hørt mye på, men Laura står seg på en lytt.
Midtdelen er preget av dub/dubstep fra Laurel Halo, Peaking Lights og Andy Stott, der ihvertfall den første og siste artisten har markert seg på lister i år (Laurel kapret 1.plassen i the Wire). Peaking Lights har klart å gi ut en dubversjon av sin Lucifer fra tidligere i år. Forstår ikke hvorfor de prøver å skrive poplåter når det er dub de kan.
Nok en deluxeutgivelse av Motorpsycho, denne gangen med et glemt album. Innspilt i et stort rom på Kunstakademiet i Trondheim vinteren 95 og skrapet rett etterpå. Burde absolutt sett en utgivelsesdato, og nå fikk den heldigvis det. Swans har laget et monster av et album, apokalyptisk og mørkt som vanlig. Og Neil Young har kommet til seg selv igjen. Ihvertfall på noen låter.
01 Four Tet - Peace For Earth (Pink, 2012)
02 Bat For Lashes - Laura (the Haunted Man, 2012)
03 Scott Walker - Epizootics! (Bish Bosch, 2012)
04 Laurel Halo - Carcass (Quarantine, 2012)
05 Peaking Lights - Lo Dub High Dub (Lucifer In Dub, 2012)
06 Andy Stott - Sleepless (Luxury Problems, 2012)
07 Motorpsycho - When the World Sleeps (Blissard Deluxe, 2012)
08 Swans - Avatar (the Seer, 2012)
09 Raime - Your Cast Will Tire (Quarter Turns Over A Living Line, 2012)
10 Neil Young - Walk Like A Giant (Psychedelic Pill, 2012)
link
Kunne egentlig tatt hvilken som helst låt fra Four Tet's Pink, den har jeg hørt mye på. Bat For Lashes har jeg derimot ikke hørt mye på, men Laura står seg på en lytt.
Midtdelen er preget av dub/dubstep fra Laurel Halo, Peaking Lights og Andy Stott, der ihvertfall den første og siste artisten har markert seg på lister i år (Laurel kapret 1.plassen i the Wire). Peaking Lights har klart å gi ut en dubversjon av sin Lucifer fra tidligere i år. Forstår ikke hvorfor de prøver å skrive poplåter når det er dub de kan.
Nok en deluxeutgivelse av Motorpsycho, denne gangen med et glemt album. Innspilt i et stort rom på Kunstakademiet i Trondheim vinteren 95 og skrapet rett etterpå. Burde absolutt sett en utgivelsesdato, og nå fikk den heldigvis det. Swans har laget et monster av et album, apokalyptisk og mørkt som vanlig. Og Neil Young har kommet til seg selv igjen. Ihvertfall på noen låter.
01 Four Tet - Peace For Earth (Pink, 2012)
02 Bat For Lashes - Laura (the Haunted Man, 2012)
03 Scott Walker - Epizootics! (Bish Bosch, 2012)
04 Laurel Halo - Carcass (Quarantine, 2012)
05 Peaking Lights - Lo Dub High Dub (Lucifer In Dub, 2012)
06 Andy Stott - Sleepless (Luxury Problems, 2012)
07 Motorpsycho - When the World Sleeps (Blissard Deluxe, 2012)
08 Swans - Avatar (the Seer, 2012)
09 Raime - Your Cast Will Tire (Quarter Turns Over A Living Line, 2012)
10 Neil Young - Walk Like A Giant (Psychedelic Pill, 2012)
link
mandag 12. november 2012
Scott Walker - fra boyband til avantgarde
Link:
Scott Walker compiled by tobotomizer
Scott Walker har fulgt en merkelig karrierevei. I likhet med David Sylvian, Alex Chilton og Mark Hollis startet han lovende som ungpikeidol og endte lang ute på musikkens avantgardiske venstrefløy.
Som en av tre Walker Brothers flyttet de fra California til England for å bli idoler og fikk flere hits med sine orkestrerte coverlåter. Scott fant ganske raskt ut at dette ikke var helt hans greie, og begynte i 1967 en solokarriere med Scott (67). Orkestreringen var fortsatt tilstede, men i en litt mer utradisjonell form. Svulstig er vel en god beskrivelse. Ofte sammenlignet med Frank Sinatra og Tony Bennett pågrunn av sin dype barytonstemme sang Scott, i motsetning til de andre croonerne, låter om transvestitter, homosexualitet, prostitusjon, Josef Stalin ("the Old Man's Back Again (Dedicated to the Neo-Stalinist Regime)") og Ingmar Bergmans "the Seventh Seal". De første tre punktene på lista kom ganske naturlig når hans favorittlåtskriver var fransk og het Jacques Brel (her representert med "Jackie").
Scott (67) ble til Scott 2 (68) som ble til Scott 3 (69) som ble til Scott 4 (69), og med synkende popularitet. Det som startet som et coverprosjekt med noen originaler ble etterhvert til det motsatte og "Scott 4", hans beste og mest gjennomførte plate, besto kun av originaler. Problemet var bare at publikum ikke fulgte med.
Desillusjonert og uten en god plan for neste steg fikk han tilbud fra BBC om å lage et TV show. Scott Walker Sings Songs From His TV Series (69) er starten på en ganske laber dekade for popstjernen. En kan fundere på hva som gikk gjennom hodet hans i den perioden, den ene dårlige coverplata ble avløst av en annen. Noen unntak er det selvfølgelig; enkelte kombinasjoner av låt/stemme måtte rett og slett bare fungere ("Ain't No Sunshine" f.eks.).
Mens Scott gikk i mental pause begynte flere musikere å komme med anerkjennende nikk i hans retning. To som definitivt har videreført vokalen til Scott er tidligere nevnte Sylvian, Iggy Pop og ikke minst David Bowie. Bare ta en ekstra lytt på Station to Station (76) og Heroes (77).
Etter å ha levert 6 under middelmådige plater prøver the Walker Brothers seg igjen. De får en deal på tre plater med GTO fortsetter middelmådigheten på de to første platene. GTO bestemmer seg for å legge inn årene og the Walker Brothers skal spille inn en siste plate. De blir enige om å lage akkurat det de har lyst til siden selskapet allikevel er ferdig. De fire låtene som Scott lager bryter kraftig med det han har gjort tidligere, her er det mer trommer, mer svulstig vokal og en blek og fremmedgjort stemning over låtene. Platen blir hyllet av kritikere, spesielt de fire første låtene skrevet av Scott, men selger dårlig igjen.
Så blir det stille noen år før Climate of Hunter plutselig dukker opp helt på slutten av 1983. Her fortsetter utviklingen fra Nite Flights, vokalen som tidligere har vært svulstig tenderer nå endå mer mot opera. Scott har en ide om at musikerne ikke skal kjenne til melodien til låtene de skal spille på, noe som skal gi dem et preg av å være litt usammenhengende og at musikerne ikke skulle samarbeide om sluttresultatet. Fire av låtene fikk heller ikke tittel da det ville gi lytteren føringer i forhold til låtene. Musikere på plata inkluderer frijazzlegende Evan Parker, Dire Straits gitarist Mark Knopfler og koring på singelen er ingen andre enn Billy Ocean.
De neste to platene, Tilt (95) og the Drift (06), er mørke, skremmende opus nesten uten melodier. Her er det strukturer og stemninger som gjelder. Delvise unntak er det, "Farmer In the City" er et av dem, men ellers er det eksperimentelt og avantgardistisk så det holder. Lenge mellom platene og vanskelig tilgjengelige er de, men vokalen er fortsatt umiskjennelig Scott Walker. Et lite mellomsteg med et soundtrack for Pola X er eneste lyd fra Scott i denne perioden. Han har aldri vært særlig snakkesalig, men nå er det år mellom hver journalist som får han i tale. Derfor må det kunne sies å være et scoop at the Wire har fått mannen i tale i denne månedens utgave. Men så kommer jo også en ny plate 3.desember, en smakebit er kommet. Ta en kikk på entusiastiske fans som har skrevet kommentarer på videoen.
Ny plate er altså Bish Bosch som er ute på 4AD snart.
En ny bok som dekker hele karrieren er nå ute på the Wire sin onlineshop.
Scott Walker compiled by tobotomizer
Scott Walker har fulgt en merkelig karrierevei. I likhet med David Sylvian, Alex Chilton og Mark Hollis startet han lovende som ungpikeidol og endte lang ute på musikkens avantgardiske venstrefløy.
Som en av tre Walker Brothers flyttet de fra California til England for å bli idoler og fikk flere hits med sine orkestrerte coverlåter. Scott fant ganske raskt ut at dette ikke var helt hans greie, og begynte i 1967 en solokarriere med Scott (67). Orkestreringen var fortsatt tilstede, men i en litt mer utradisjonell form. Svulstig er vel en god beskrivelse. Ofte sammenlignet med Frank Sinatra og Tony Bennett pågrunn av sin dype barytonstemme sang Scott, i motsetning til de andre croonerne, låter om transvestitter, homosexualitet, prostitusjon, Josef Stalin ("the Old Man's Back Again (Dedicated to the Neo-Stalinist Regime)") og Ingmar Bergmans "the Seventh Seal". De første tre punktene på lista kom ganske naturlig når hans favorittlåtskriver var fransk og het Jacques Brel (her representert med "Jackie").
Scott (67) ble til Scott 2 (68) som ble til Scott 3 (69) som ble til Scott 4 (69), og med synkende popularitet. Det som startet som et coverprosjekt med noen originaler ble etterhvert til det motsatte og "Scott 4", hans beste og mest gjennomførte plate, besto kun av originaler. Problemet var bare at publikum ikke fulgte med.
Desillusjonert og uten en god plan for neste steg fikk han tilbud fra BBC om å lage et TV show. Scott Walker Sings Songs From His TV Series (69) er starten på en ganske laber dekade for popstjernen. En kan fundere på hva som gikk gjennom hodet hans i den perioden, den ene dårlige coverplata ble avløst av en annen. Noen unntak er det selvfølgelig; enkelte kombinasjoner av låt/stemme måtte rett og slett bare fungere ("Ain't No Sunshine" f.eks.).
Mens Scott gikk i mental pause begynte flere musikere å komme med anerkjennende nikk i hans retning. To som definitivt har videreført vokalen til Scott er tidligere nevnte Sylvian, Iggy Pop og ikke minst David Bowie. Bare ta en ekstra lytt på Station to Station (76) og Heroes (77).
Etter å ha levert 6 under middelmådige plater prøver the Walker Brothers seg igjen. De får en deal på tre plater med GTO fortsetter middelmådigheten på de to første platene. GTO bestemmer seg for å legge inn årene og the Walker Brothers skal spille inn en siste plate. De blir enige om å lage akkurat det de har lyst til siden selskapet allikevel er ferdig. De fire låtene som Scott lager bryter kraftig med det han har gjort tidligere, her er det mer trommer, mer svulstig vokal og en blek og fremmedgjort stemning over låtene. Platen blir hyllet av kritikere, spesielt de fire første låtene skrevet av Scott, men selger dårlig igjen.
Så blir det stille noen år før Climate of Hunter plutselig dukker opp helt på slutten av 1983. Her fortsetter utviklingen fra Nite Flights, vokalen som tidligere har vært svulstig tenderer nå endå mer mot opera. Scott har en ide om at musikerne ikke skal kjenne til melodien til låtene de skal spille på, noe som skal gi dem et preg av å være litt usammenhengende og at musikerne ikke skulle samarbeide om sluttresultatet. Fire av låtene fikk heller ikke tittel da det ville gi lytteren føringer i forhold til låtene. Musikere på plata inkluderer frijazzlegende Evan Parker, Dire Straits gitarist Mark Knopfler og koring på singelen er ingen andre enn Billy Ocean.
De neste to platene, Tilt (95) og the Drift (06), er mørke, skremmende opus nesten uten melodier. Her er det strukturer og stemninger som gjelder. Delvise unntak er det, "Farmer In the City" er et av dem, men ellers er det eksperimentelt og avantgardistisk så det holder. Lenge mellom platene og vanskelig tilgjengelige er de, men vokalen er fortsatt umiskjennelig Scott Walker. Et lite mellomsteg med et soundtrack for Pola X er eneste lyd fra Scott i denne perioden. Han har aldri vært særlig snakkesalig, men nå er det år mellom hver journalist som får han i tale. Derfor må det kunne sies å være et scoop at the Wire har fått mannen i tale i denne månedens utgave. Men så kommer jo også en ny plate 3.desember, en smakebit er kommet. Ta en kikk på entusiastiske fans som har skrevet kommentarer på videoen.
Ny plate er altså Bish Bosch som er ute på 4AD snart.
En ny bok som dekker hele karrieren er nå ute på the Wire sin onlineshop.
tirsdag 6. november 2012
Blissard deluxe
Så var det tid for en utvidet utgave av Blissard som en del av Rune Grammofons "ongoing series of Motorpsycho re-issues". Timothy's Monster kom for noen år siden og her er den andre i serien snart på plass. Motorpsychos fem utgivelser fra 1993 til 1998 (og da utgår Tussler-prosjektet) må være det ypperste et norsk band har levert gjennom tidene: Demon Box (93) -> Timothy's Monster (94) -> Blissard (96) -> Angels & Daemons At Play (97) -> Trust Us (98).
Like sikkert som at det kom en Captain Beefheart-låt hver sending; torsdagen før mandagsutgivelsen av ny Motorpsychoplate var de representert i Harald Are Lunds Roxrevyen på NRKP3. I forbindelse med Blissard var Bent, Snah, Gebhardt og Deathprod tilstede. At Motorpsycho var så misfornøyd med lyden på mixene de hadde med seg fra Stockholm snakkes det lite om, men det nevnes at Manmover var eneste låt som overlevde fra den mixen. Opptaket finner du i linken nederst.
I tillegg har Johan Harstad skrevet 300 sider om sin favorittplate, og hardcover-utgaven er nå realisert gjennom newjelly.com. Softcoverutgaven blir å finne i butikkene når plata kommer. Så får endelig Morgenbladets 100 beste norske plater det resultatet de startet kåringen med; å realisere en bok om Motorpsycho, som grunnet 5-6 gjevne, gode plater ikke nådde topp 10.
Roxrevyen 15.februar 1996 med Harald Are Lund og Motorpsycho.
søndag 14. oktober 2012
Fleetwood Mac
Fleetwood Mac er så nær definisjonen på kommersiell popmusikk som det går an å komme. Det er ikke så mange år siden jeg hørte Rumours (1977) første gang, Fleetwood Mac var aldri vært min førsteprioritet når det kom til musikalske dypdykk fra gamle dager. Skamløse poplåter som sitter i øret nesten med en gang, lekkert instrumentert og sunget og produsert for å nå de store masser. Og det klarte de meget godt, Rumours har i dag solgt nesten 27 millioner originale kopier. Og jeg antok at min interesse for Fleetwood Mac skulle stoppe der. Noe det også gjorde en stund.
En god stund etter plukket jeg opp etterfølgeren Tusk (1979). Og spørsmålet er selvfølgelig; hvordan følger man opp en så stor suksess som Rumours? Det finnes bare et godt svar på det; man gjør det ikke. En lager noe annet. Og det var akkurat det ultimatumet Lindsey Buckingham kom og presenterte for Mick Fleetwood. - Nå vil jeg gjøre noe annet med Fleetwood Mac. Og siden Buckingham og partner Stevie Nicks kom inn og reddet et slitent bluesband på midten av 70-tallet fra å råtne bort i glemselen, så fikk han lov til det.
Tusk ble i realiteten Lindseys soloalbum, selv om både Christine McVie og Stevie Nicks leverer gode låter. Det ble en merkelig plate der balladen blir etterfulgt av en merkelig rockelåt der det høres ut som om det er noe som ikke stemmer. Enten er det vokalen, tuningen på gitaren eller at trommene er mikset alt for høyt. Nå var det jo Lindsey som leverte poplåtene tidligere også, men hva bandet tenkte når f.eks. the Ledge, Not That Funny eller Tusk ble presentert i studioet er ikke godt å si. At han var tydelig inspirert av new wave og punk var tydelig, og de to sjangerdefinisjonene har vel aldri vært noe som definerte Fleetwood Mac tidligere. Eller i ettertid for den del. Og hva tenkte plateselskapet som hadde puttet i en mengde penger og tid (1 million dollar over ett år i studio, den dyreste plata tdd på den tiden) i å følge opp en fabelaktig poplate med det som forhåpentligvis skulle bli en plate av samme kaliber?
Den gangen ble Tusk stemplet som en overspriset kalkun av et dobbeltalbum. Ettertiden har gitt det oppreising, den har til og med fått sitt eget volum på en-liten-bok-om-et-album-serien 33 1/3.
Ikke solgte den så dårlig heller, 4 millioner kopier er definitivt akseptabelt, med unntak av når du skal følge opp en av de ti mest solgte gjennom tidene selvølgelig.
Her en noen Fleetwood Mac & Co.-ting som kan få deg igang:
- Rumours selvfølgelig, eller gå rett på Tusk. Glem ikke den glatte og pene Tango In the Night fra 87 eller Fleetwood Mac fra 75.
- Boka om Tusk av Rob Trucks fra Amazon
- Buckingham Nicks fra 1973, plata som gjorde at Fleetwood Mac oppdaget låtskriverparet. Og her må du kjøpe på vinyl eller laste ned, denne finnes ikke på cd eller streaming da Lindsey har nektet å reutgi den av en eller annen grunn.
- Tributeplata Just Tell Me That You Want Me med gode coverlåter av spesielt Antony, Lykke Li og Bonnie ''Prince'' Billy & Matt Sweeney.
- De aller fleste av Lindsey Buckinghams soloplater.
- Noen av Stevie Nicks soloplater, kanskje først og fremst Bella Donna.
En god stund etter plukket jeg opp etterfølgeren Tusk (1979). Og spørsmålet er selvfølgelig; hvordan følger man opp en så stor suksess som Rumours? Det finnes bare et godt svar på det; man gjør det ikke. En lager noe annet. Og det var akkurat det ultimatumet Lindsey Buckingham kom og presenterte for Mick Fleetwood. - Nå vil jeg gjøre noe annet med Fleetwood Mac. Og siden Buckingham og partner Stevie Nicks kom inn og reddet et slitent bluesband på midten av 70-tallet fra å råtne bort i glemselen, så fikk han lov til det.
Tusk ble i realiteten Lindseys soloalbum, selv om både Christine McVie og Stevie Nicks leverer gode låter. Det ble en merkelig plate der balladen blir etterfulgt av en merkelig rockelåt der det høres ut som om det er noe som ikke stemmer. Enten er det vokalen, tuningen på gitaren eller at trommene er mikset alt for høyt. Nå var det jo Lindsey som leverte poplåtene tidligere også, men hva bandet tenkte når f.eks. the Ledge, Not That Funny eller Tusk ble presentert i studioet er ikke godt å si. At han var tydelig inspirert av new wave og punk var tydelig, og de to sjangerdefinisjonene har vel aldri vært noe som definerte Fleetwood Mac tidligere. Eller i ettertid for den del. Og hva tenkte plateselskapet som hadde puttet i en mengde penger og tid (1 million dollar over ett år i studio, den dyreste plata tdd på den tiden) i å følge opp en fabelaktig poplate med det som forhåpentligvis skulle bli en plate av samme kaliber?
Den gangen ble Tusk stemplet som en overspriset kalkun av et dobbeltalbum. Ettertiden har gitt det oppreising, den har til og med fått sitt eget volum på en-liten-bok-om-et-album-serien 33 1/3.
Ikke solgte den så dårlig heller, 4 millioner kopier er definitivt akseptabelt, med unntak av når du skal følge opp en av de ti mest solgte gjennom tidene selvølgelig.
Her en noen Fleetwood Mac & Co.-ting som kan få deg igang:
- Rumours selvfølgelig, eller gå rett på Tusk. Glem ikke den glatte og pene Tango In the Night fra 87 eller Fleetwood Mac fra 75.
- Boka om Tusk av Rob Trucks fra Amazon
- Buckingham Nicks fra 1973, plata som gjorde at Fleetwood Mac oppdaget låtskriverparet. Og her må du kjøpe på vinyl eller laste ned, denne finnes ikke på cd eller streaming da Lindsey har nektet å reutgi den av en eller annen grunn.
- Tributeplata Just Tell Me That You Want Me med gode coverlåter av spesielt Antony, Lykke Li og Bonnie ''Prince'' Billy & Matt Sweeney.
- De aller fleste av Lindsey Buckinghams soloplater.
- Noen av Stevie Nicks soloplater, kanskje først og fremst Bella Donna.
lørdag 6. oktober 2012
2012, 3.kvartal
Anbefaler å prøve 45-33 av LCD Soundsystem til løpeturen neste gang. Laget for Nike i 2006 og er lagt opp som en løpetur med to topper. Nå har James Murphy avslørt at han aldri løper, men musikken fungerer godt. Nok en Four Tet-låt dukker opp, Pink ligger godt an til å bli en av årets beste. Dinosaur Jr. har klart å samarbeide om tre plater etter comebacket, noe ingen trodde skulle gå an. Jeg tror nok Lou Barlow svelger endel kameler, men musikken er etter min mening bedre enn noen gang. Denne gangen hører en også litt variasjon i instrumenteringen (f.eks. pianoet som kommer inn når låten passerer 3 min).
Elephant9 har fått med seg Dungen-gitarist Reine Fiske, og har gitt ut et monster av en jazz-rock-plate på Rune Grammofon. Samme selskap, litt mer stille og enda et hakk ut mot avantgardismen er Jådårens store sønn Stian Westerhus, her representert med åpningssporet Shine. Stevie Nicks fra Fleetwood Mac har en lang solokarriere og er kanskje den med mest suksess i etterkant; her er en av de mest uptempo låtene fra den første soloplata. Calexico er tilbake i god form, mye bedre enn de to forrige platene.
Og like før denne mixen var ferdig kom Godspeed og annonserte ny plate, den instrumentale "hyllesten" til generaloberst Ratko Mladic viser at politikk fortsatt et grunnsteinen i det kanadiske kollektivet. De dyttet ut et spor fra the Seer, siste plata til Swans, ut av mixen; to låter av de desidert mest apokalyptiske bandene nå til dags hadde blitt for mye.
01 LCD Soundsystem - You Can't Hide (Shame On You) (45-33, 2006)
02 Flying Lotus - Getting There feat. Niki Randa (Until the Quiet Comes, 2012)
03 Four Tet - Pinnacles (Pink, 2012)
04 Stian Westerhus - Shine (the Matriarch and the Wrong Kind of Flowers, 2012)
05 Ariel Pink's Haunted Graffiti - Kinski Assassin (Mature Themes, 2012)
06 Dinosaur Jr - Don't Pretend You Didn't Know (I Bet On Sky, 2012)
07 Six Organs Of Admittance - Waswasa (Ascent, 2012)
08 Elephant9 & Reine Fiske - Freedom's Children (Atlantis, 2012)
09 Stevie Nicks - Edge of Seventeen (Bella Donna, 1981)
10 Calexico - Sinner In the Sea (Algiers, 2012)
11 Godspeed You! Black Emperor - Mladic ('Allelujah! Don't Bend! Ascend!, 2012)
link
Elephant9 har fått med seg Dungen-gitarist Reine Fiske, og har gitt ut et monster av en jazz-rock-plate på Rune Grammofon. Samme selskap, litt mer stille og enda et hakk ut mot avantgardismen er Jådårens store sønn Stian Westerhus, her representert med åpningssporet Shine. Stevie Nicks fra Fleetwood Mac har en lang solokarriere og er kanskje den med mest suksess i etterkant; her er en av de mest uptempo låtene fra den første soloplata. Calexico er tilbake i god form, mye bedre enn de to forrige platene.
Og like før denne mixen var ferdig kom Godspeed og annonserte ny plate, den instrumentale "hyllesten" til generaloberst Ratko Mladic viser at politikk fortsatt et grunnsteinen i det kanadiske kollektivet. De dyttet ut et spor fra the Seer, siste plata til Swans, ut av mixen; to låter av de desidert mest apokalyptiske bandene nå til dags hadde blitt for mye.
01 LCD Soundsystem - You Can't Hide (Shame On You) (45-33, 2006)
02 Flying Lotus - Getting There feat. Niki Randa (Until the Quiet Comes, 2012)
03 Four Tet - Pinnacles (Pink, 2012)
04 Stian Westerhus - Shine (the Matriarch and the Wrong Kind of Flowers, 2012)
05 Ariel Pink's Haunted Graffiti - Kinski Assassin (Mature Themes, 2012)
06 Dinosaur Jr - Don't Pretend You Didn't Know (I Bet On Sky, 2012)
07 Six Organs Of Admittance - Waswasa (Ascent, 2012)
08 Elephant9 & Reine Fiske - Freedom's Children (Atlantis, 2012)
09 Stevie Nicks - Edge of Seventeen (Bella Donna, 1981)
10 Calexico - Sinner In the Sea (Algiers, 2012)
11 Godspeed You! Black Emperor - Mladic ('Allelujah! Don't Bend! Ascend!, 2012)
link
torsdag 12. juli 2012
ein, zwei, drei, vier, funf, sechs, sieben, acht
Det må jo være slik det skal gjøres. Fra fantastiske Computer World rett inn i Detroit. Og for en samling av dansere! For øyblikket går de første 2:50 på repeat.
Nå er ikke jeg så kjent med stilen i Detroit i 1991, men skulderputer!? Dette føles mer som 1981, hvilket også var året Computer World kom ut.
mandag 9. juli 2012
2012, 2.kvartal
Har ventet på flere utgivelser i det siste, endel har skuffet. Mulig man bygger opp for store forventninger som er umulig å innfri. Som Twin Shadows fantastiske førsteplate klarte fint selv; den siste er ikke dårlig og det hadde nok ikke vært mulig å følge opp den første uansett. Jeg regner med den vokser, 5 seconds holder ihvertfall mål. De beste platene er vel de som bare faller inn fra høyre uten for mye fuss og blæst, som du deretter ikke klarer å legge fra deg.
The Tallest Man On Earth og Mount Eerie startet litt skuffende, men har vokst. Og hvis jeg ikke kveler de så vil de nok fortsette med det. El-P derimot, skuffer ikke. Den er kanskje litt massiv, noe som sikkert også gjør at den varer lengre.
Four Tet har gitt ut musikken sin på 12'' i det siste året og skal samle disse i en cd til høsten og her er det mye bra. Richard Buckners første 7'' er også verdig en plass.
Når the Thing først skulle lage en plate med vokalist kunne de ikke truffet bedre med covervalget enn Madvillains Accordion. Hele plata er veldig bra. Her er det faktisk en hypa plate som traff blink. Neneh Cherry passer godt til ståbass og brumlesax.
Førstelåta er en av frijazzens glemte skatter. Frank Lowe er en saksofonist i klasse med Albert Ayler, Pharoah Sanders, John Gilmore og John Coltrane, mens Rashied Ali (les mer om han her) spilte frijazztrommer som ingen andre. Plata var nok inspirert av Frank Lowes største idol, Coltrane, og plata han gjorde som duo sammen med nettopp Ali; Instellar Space fra 1967, fire måneder før Coltrane døde.
01 Frank Lowe & Rashied Ali - Exchange Part 1 (Duo Exchange, 1973)
02 Oren Ambarchi - Salt (Audience Of One, 2012)
03 Neil Young - Dead Man opening credits (Dead Man Soundtrack, 2012)
04 the Tallest Man On Earth - Bright Lanterns (There's No Leaving Now, 2012)
05 Richard Buckner - Lost (Willow 7'', 2012)
06 Mount Eerie - Lone Bell (Clear Moon, 2012)
07 Twin Shadow - Five Seconds (Confess, 2012)
08 David Lynch & Angelo Badalamenti - You Killed Mike (Twin Peaks Archives, 2012)
09 Neneh Cherry & the Thing - Accordion (the Cherry Thing, 2012)
10 El-P - Drones Over Bklyn (Cancer 4 Cure, 2012)
11 Oneohtrix Point Never - Nassau (Replica, 2011)
12 Four Tet - Locked (Locked 12'', 2011)
13 Actress - Ascending (R.I.P, 2012)
14 Biosphere - Il Mio Tormento (L'incoronazione di Poppea, 2012)
15 the Flaming Lips - Is David Bowie Dying (featuring Neon Indian) (Heady Fwends, 2012)
link
The Tallest Man On Earth og Mount Eerie startet litt skuffende, men har vokst. Og hvis jeg ikke kveler de så vil de nok fortsette med det. El-P derimot, skuffer ikke. Den er kanskje litt massiv, noe som sikkert også gjør at den varer lengre.
Four Tet har gitt ut musikken sin på 12'' i det siste året og skal samle disse i en cd til høsten og her er det mye bra. Richard Buckners første 7'' er også verdig en plass.
Når the Thing først skulle lage en plate med vokalist kunne de ikke truffet bedre med covervalget enn Madvillains Accordion. Hele plata er veldig bra. Her er det faktisk en hypa plate som traff blink. Neneh Cherry passer godt til ståbass og brumlesax.
Førstelåta er en av frijazzens glemte skatter. Frank Lowe er en saksofonist i klasse med Albert Ayler, Pharoah Sanders, John Gilmore og John Coltrane, mens Rashied Ali (les mer om han her) spilte frijazztrommer som ingen andre. Plata var nok inspirert av Frank Lowes største idol, Coltrane, og plata han gjorde som duo sammen med nettopp Ali; Instellar Space fra 1967, fire måneder før Coltrane døde.
01 Frank Lowe & Rashied Ali - Exchange Part 1 (Duo Exchange, 1973)
02 Oren Ambarchi - Salt (Audience Of One, 2012)
03 Neil Young - Dead Man opening credits (Dead Man Soundtrack, 2012)
04 the Tallest Man On Earth - Bright Lanterns (There's No Leaving Now, 2012)
05 Richard Buckner - Lost (Willow 7'', 2012)
06 Mount Eerie - Lone Bell (Clear Moon, 2012)
07 Twin Shadow - Five Seconds (Confess, 2012)
08 David Lynch & Angelo Badalamenti - You Killed Mike (Twin Peaks Archives, 2012)
09 Neneh Cherry & the Thing - Accordion (the Cherry Thing, 2012)
10 El-P - Drones Over Bklyn (Cancer 4 Cure, 2012)
11 Oneohtrix Point Never - Nassau (Replica, 2011)
12 Four Tet - Locked (Locked 12'', 2011)
13 Actress - Ascending (R.I.P, 2012)
14 Biosphere - Il Mio Tormento (L'incoronazione di Poppea, 2012)
15 the Flaming Lips - Is David Bowie Dying (featuring Neon Indian) (Heady Fwends, 2012)
link
lørdag 21. april 2012
2012, 1.kvartal
Egentlig lite ny musikk som har begreistret i det siste, Julia Holter og Oren Ambarchi sine siste holder absolutt mål, det gjør Burial og Darkside (et prosjekt av Nicolas Jaar) sine ep'er også. Ellers fikk jeg høre om Lindsay Buckingham og Stevie Nicks sin plate før de ble hentet opp av Fleetwood Mac. Den har ikke havnet på cd, så her er det kun nedlastning (eller brukt vinyl) som duger. Og da havnet også Tusk låta the Ledge på lista, typisk energisk Buckinghamsk rock. Jayhawkskonserten var trivelig. De minnet mest om en gjeng med gamle sløydlærere. Kunne stått der mye lengre. Siri Nilsen har flere bra låter på siste plate, denne minner litt om Steve Reich. Det hadde jeg ikke trodd. Earth går i de engelske folkmusikernes spor, selvfølgelig med en liten ekstra dose svartmaling. Andy Stott lager noe som ligner på techno, men på halv speed. A Song For You er en av de beste låtene noensinne laget. As We Used To Sing er en cover av Sonny Sharrock, drivende god jazzrock. Mye David Sylvian som har snurret i det siste, Canton av Japan mangler stemmen, men har et fantastisk 80-talls lydbilde med en kinesisk (ja, ikke japansk) vri som representerer Tin Drum godt. Lurer på om det var der Diesel Dahl tok bandnavnet han brukte etter TNT? Drums Of War... For de som liker Kiss; ja, det er en coverlåt til slutt.
01 the Scene Creamers - Better All the Time (I Suck On That Emotion, 2003)
02 Julia Holter - In the Same Room (Ekstasis, 2012)
03 Darkside - A1 (Darkside 12'', 2011)
04 Siri Nilsen - Brev (Alle Snakker Sant, 2011)
05 Gram Parsons - A Song For You (GP, 1973)
06 the Jayhawks - Tiny Arrows (Mockingbird Time, 2011)
07 Buckingham & Nicks - Crying In the Night (Buckingham & Nicks, 1973)
08 Fleetwood Mac - the Ledge (Fleetwood Mac, 1979)
09 Earth - His Teeth Old Brightly Shine (Angels of Darkness, Demons of Light II, 2012)
10 Burial - Ashtray Wasp (Kindred EP, 2012)
11 Andy Stott - Posers (We Stay Together, 2011)
12 Bushman's Revenge - As We Used To Sing (A Little Bit Of Big Bonanza, 2012)
13 Japan - Canton (Tin Drum, 1981)
14 Oren Ambarchi - Fractured Mirror (Audience Of One, 2012)
link
01 the Scene Creamers - Better All the Time (I Suck On That Emotion, 2003)
02 Julia Holter - In the Same Room (Ekstasis, 2012)
03 Darkside - A1 (Darkside 12'', 2011)
04 Siri Nilsen - Brev (Alle Snakker Sant, 2011)
05 Gram Parsons - A Song For You (GP, 1973)
06 the Jayhawks - Tiny Arrows (Mockingbird Time, 2011)
07 Buckingham & Nicks - Crying In the Night (Buckingham & Nicks, 1973)
08 Fleetwood Mac - the Ledge (Fleetwood Mac, 1979)
09 Earth - His Teeth Old Brightly Shine (Angels of Darkness, Demons of Light II, 2012)
10 Burial - Ashtray Wasp (Kindred EP, 2012)
11 Andy Stott - Posers (We Stay Together, 2011)
12 Bushman's Revenge - As We Used To Sing (A Little Bit Of Big Bonanza, 2012)
13 Japan - Canton (Tin Drum, 1981)
14 Oren Ambarchi - Fractured Mirror (Audience Of One, 2012)
link
torsdag 23. februar 2012
BtS
Vår, 1997, Akers Mic Trondheim
Står i kassa for å kjøpe noen cd'er med det merkelige kortsystemet de hadde på den tiden (cd-heftet var kopiert og laminert) , og står bak en som ganske rystet vil bytte en cd som virkelig ikke hadde falt i smak. Ekspeditøren, som jeg senere ble godt kjent med, var villig til å bytte, det virket som om kunden hadde kjøpt den på sterk anbefaling av akkurat den samme personen. Den var visst for mye prog og gitaronani eller noe slikt, helt ulikt de to forrige platene deres.
Selvfølgelig var det Perfect From Now On av Built to Spill (jeg hadde kortet i handa) han snakket om og som jeg kjøpte rett etter at han hadde gått ut (lurer på om jeg fikk akkurat det samme eksemplaret). Velvet Waltz er bare en av åtte proggete gitaronanisymfonier på denne plata, og er det lenge siden så ta fram dine hörlurar og spill hele plata gjennom.
mandag 26. desember 2011
2011, 4.kvartal
Årets siste mix.
Endelig har jeg skjønt Talk Talks Laughing Stock, Spirit Of Eden har jeg likt lenge, men aldri deres siste.
Tok meg endelig tid til PJ, og det var lurt.
Frank Ocean og M83 har laget årets to beste enkeltlåter, Midnight City har til og med klart det mesterstykket og avslutte med en vellykket saksofonsolo, noe bare Åge har klart før han.
Stian Westerhus er nå med i Molværs band, det høres på Recoil.
Og Colin Stetson har laget årets mest imponerende stykke musikk.
01 Grouper - Alien Observer (A I A Alien Observer, 2011)
02 Bonnie "Prince" Billy - New Whaling (Wolfroy Goes To Town, 2011)
03 Nils Frahm - Keep (Felt, 2011)
04 Oneohtrix Point Never - Sleep Dealer (Replica, 2011)
05 Ford & Lopatin - Too Much MIDI (Please Forgive Me) (Channel Pressure, 2011)
06 M83 - Midnight City (Hurry Up We're Dreaming, 2011)
07 Frank Ocean - Swim Good (Nostalgia, Ultra, 2011)
08 Nils Petter Molvær - Recoil (Baboon Moon, 2011)
09 PJ Harvey - the Glorious Land (Let England Shake, 2011)
10 Talk Talk - After the Flood (Laughing Stock, 1991)
11 Colin Stetson - Those Who Didn't Run (Those Who Didn't Run 10", 2011)
12 Iggy Pop - Dum Dum Boys (the Idiot, 1977)
13 Aphex Twin - Avril 14th (Drukqs, 2001)
14 Wolves In the Throne Room - Thuja Magus Imperium (Celestial Lineage, 2011)
link
Endelig har jeg skjønt Talk Talks Laughing Stock, Spirit Of Eden har jeg likt lenge, men aldri deres siste.
Tok meg endelig tid til PJ, og det var lurt.
Frank Ocean og M83 har laget årets to beste enkeltlåter, Midnight City har til og med klart det mesterstykket og avslutte med en vellykket saksofonsolo, noe bare Åge har klart før han.
Stian Westerhus er nå med i Molværs band, det høres på Recoil.
Og Colin Stetson har laget årets mest imponerende stykke musikk.
01 Grouper - Alien Observer (A I A Alien Observer, 2011)
02 Bonnie "Prince" Billy - New Whaling (Wolfroy Goes To Town, 2011)
03 Nils Frahm - Keep (Felt, 2011)
04 Oneohtrix Point Never - Sleep Dealer (Replica, 2011)
05 Ford & Lopatin - Too Much MIDI (Please Forgive Me) (Channel Pressure, 2011)
06 M83 - Midnight City (Hurry Up We're Dreaming, 2011)
07 Frank Ocean - Swim Good (Nostalgia, Ultra, 2011)
08 Nils Petter Molvær - Recoil (Baboon Moon, 2011)
09 PJ Harvey - the Glorious Land (Let England Shake, 2011)
10 Talk Talk - After the Flood (Laughing Stock, 1991)
11 Colin Stetson - Those Who Didn't Run (Those Who Didn't Run 10", 2011)
12 Iggy Pop - Dum Dum Boys (the Idiot, 1977)
13 Aphex Twin - Avril 14th (Drukqs, 2001)
14 Wolves In the Throne Room - Thuja Magus Imperium (Celestial Lineage, 2011)
link
torsdag 8. desember 2011
20 beste fra 2011
Som vanlig er det vanskelig å nummerere lista, den forandrer seg fra dag til dag. Siste nummerering er basert på hva jeg har hørt på mest og hva som faktisk har holdt seg oppe. Det går nok litt ut over de som kom sist på året, f.eks. Wilco, Oneohtrix Point Never og PJ Harvey (som kom ut ganske tidlig, men som jeg ikke hørte på). Dersom Iron & Wine hadde kommet på senhøsten ville den vært høyere (tapte seg litt), mens Stephen Malkmus & the Jicks hadde havnet lavere (har vokst).
To plater er rene nedlastningsplater; Frank Ocean ble tvunget til å legge ut sin gratis da Def Jam av en eller annen grunn ikke ville, mens David Lynch & Angelo Badalamentis samling av Twin Peaks-relaterte lydfiler har kommet i små pakker hele året. Og her snakker vi om en samling på 109 låter!
Åtte er nye oppdagelser; Peaking Lights, Frank Ocean, Ford & Lopatin, the Last Hurrah!!!, Stein Torleif Bjella, Colin Stetson, Shabazz Palaces og Tyler the Creator. Peaking Lights låter som krautrock mikset av Lee Scratch Perry og har holdt seg så bra hele året at den havnet helt øverst. Colin Stetsons utrolige single takes/multitrack-recordings anbefales på det sterkeste, det samme gjør 80-talls retroen i Ford & Lopatins Channel Pressure, Lopatin er også på lista som Oneohtrix Point Never. Stein Torleif Bjella er Norges følsomme og personlige svar på Townes Van Zandt.
To plater er rene nedlastningsplater; Frank Ocean ble tvunget til å legge ut sin gratis da Def Jam av en eller annen grunn ikke ville, mens David Lynch & Angelo Badalamentis samling av Twin Peaks-relaterte lydfiler har kommet i små pakker hele året. Og her snakker vi om en samling på 109 låter!
Åtte er nye oppdagelser; Peaking Lights, Frank Ocean, Ford & Lopatin, the Last Hurrah!!!, Stein Torleif Bjella, Colin Stetson, Shabazz Palaces og Tyler the Creator. Peaking Lights låter som krautrock mikset av Lee Scratch Perry og har holdt seg så bra hele året at den havnet helt øverst. Colin Stetsons utrolige single takes/multitrack-recordings anbefales på det sterkeste, det samme gjør 80-talls retroen i Ford & Lopatins Channel Pressure, Lopatin er også på lista som Oneohtrix Point Never. Stein Torleif Bjella er Norges følsomme og personlige svar på Townes Van Zandt.
Panda Bear overbeviste på singelslippene fra i fjor og jeg synes de var bedre enn Sonic Boom miksene som kom på selve plata.
Bill Callahan og Bonnie "Prince" Billy av året står seg veldig godt; ikke bare sammenlignet med årets plater, men også sine utallige tidligere utgivelser. Det er vel kanskje ikke her en begynner for å høre på dem for første gang, den plata kommer ingen av dem til å lage igjen.
Alt i alt ble det veldig mange utgivelser som nesten havnet på lista, det hadde ikke gjort noe om den hadde vært dobbelt så lang.
01 peaking lights - 936
02 bill callahan - apocalypse!
03 bonnie "prince" billy - wolfroy goes to town
04 frank ocean - nostalgia, ultra
05 ford & lopatin - channel pressure
06 stephen malkmus & the jicks - mirror traffic
07 the last hurrah!!! - spiritual non-believers
08 david lynch & angelo badalamenti - the twin peaks archive
09 bon iver - bon iver
10 pj harvey - let england shake
11 stein torleif bjella - vonde visu
12 gang gang dance - eye contact
13 colin stetson - new history warfare vol.2 (judges) & those who didn't run
14 oneohtrix point never - replica
15 richard buckner - our blood
16 panda bear - tomboy
17 wilco - the whole love
18 shabazz palaces - black up
19 iron & wine - kiss each other clean
20 tyler the creator - goblin
01 peaking lights - 936
02 bill callahan - apocalypse!
03 bonnie "prince" billy - wolfroy goes to town
04 frank ocean - nostalgia, ultra
05 ford & lopatin - channel pressure
06 stephen malkmus & the jicks - mirror traffic
07 the last hurrah!!! - spiritual non-believers
08 david lynch & angelo badalamenti - the twin peaks archive
09 bon iver - bon iver
10 pj harvey - let england shake
11 stein torleif bjella - vonde visu
12 gang gang dance - eye contact
13 colin stetson - new history warfare vol.2 (judges) & those who didn't run
14 oneohtrix point never - replica
15 richard buckner - our blood
16 panda bear - tomboy
17 wilco - the whole love
18 shabazz palaces - black up
19 iron & wine - kiss each other clean
20 tyler the creator - goblin
søndag 16. oktober 2011
Deathprod tape 1991
Demon Box vil nok for alltid stå som en av mine største musikalske åpenbaringer. Etter å ha brukt store deler av min lyttetid på grunge (Nirvana, Soundgarden, Alice In Chains), nyere indiehelter (Sonic Youth, Pavement, Sebadoh, Guided By Voices) og gamle rockehelter (Led Zeppelin, Velvet Underground), var Demon Box plata som samlet alle disse bandene i ett dobbeltalbum. Folkmusikk avløst av en utmerket poplåt avløst av tunge riff avløst av Throbbing Gristle-aktig metall avløst av akustisk gitarlåt. Og det var bare side A på vinylen; slik fortsatte det på de påfølgende tre sidene.
Et av elementene som skilte 1993-Motorpsycho fra forrige utgave var støyen. Sonic Youth og til dels Velvet Underground hadde noe av det samme utrykket som Motorpsycho produserte, men her var støy hovedsakelig knyttet til feedback. Motorpsycho utvidet istedet bandet med en støymusiker i Helge Sten aka Deathprod. Deathprod var kreditert med Noise generation & audio virus, noe som viste seg å handle om selvbygde støybokser og gamle forgangne støyinstrumenter.
Gutwrench, Mountain, Tuesday Morning, Step Inside Again og Demon Box er alle dynket i audio virus signert Deathprod. Tror det var Puls eller Beat som hadde en annonse fra Origami / KomKol der det blant Origamirelaterte utgivelser hadde sneket seg inn en Deathprod-tape. Jeg skrev brev til KomKol med ønske om å kjøpe denne tapen og fikk brev tilbake med tape fra Ole Henrik Moe (eller Ohm som artistnavnet var). Der sto det at jeg skulle sette inn 50kr på en konto og takk for kjøpet. Så enkelt var det i pre-epost dager.
Side A fylles av Deep Throat Puke Orgasms som visstnok skal være et performance soundtrack fra 1991. Ikke så ulikt lydbildet som Alan Splet og David Lynch kokte ihop til Eraserhead; mørk, industriell elektrisk støy.
Side B består av 4 stykk Reference Frequencies; nummer 2,6,7 og 8, der de to første ikke er inkludert på den svarte boksen utgitt på Rune Grammofon i 2004. RF2 og RF6 er mer lydlandskaper i kontrast til RF7 og RF8 med sine repeterende droner.
RF7 og 8 + de to siste DTPO peker mot det Deathprod skal gjøre http://www.blogger.com/img/blank.gifpå Treetop Drive, mens resten minner mer om den støyen som krydrer deler av Demon Box. Dette er nok for de ekstremt interesserte, men det gir et godt innblikk i noe av det første kjente materialet Helge Sten ga ut som Deathprod.
Min utgave er nummer 6/17 og er kjøpt 2-3 år etter utgivelsesdato og utgaven som ligger på discogs.com er nummer 3/17. Dersom tapene ble solgt med økende nummer kan det hende at førsteopplaget ikke ble utsolgt. Og det blir vel neppe noe andreopplag.
link
Et av elementene som skilte 1993-Motorpsycho fra forrige utgave var støyen. Sonic Youth og til dels Velvet Underground hadde noe av det samme utrykket som Motorpsycho produserte, men her var støy hovedsakelig knyttet til feedback. Motorpsycho utvidet istedet bandet med en støymusiker i Helge Sten aka Deathprod. Deathprod var kreditert med Noise generation & audio virus, noe som viste seg å handle om selvbygde støybokser og gamle forgangne støyinstrumenter.
Gutwrench, Mountain, Tuesday Morning, Step Inside Again og Demon Box er alle dynket i audio virus signert Deathprod. Tror det var Puls eller Beat som hadde en annonse fra Origami / KomKol der det blant Origamirelaterte utgivelser hadde sneket seg inn en Deathprod-tape. Jeg skrev brev til KomKol med ønske om å kjøpe denne tapen og fikk brev tilbake med tape fra Ole Henrik Moe (eller Ohm som artistnavnet var). Der sto det at jeg skulle sette inn 50kr på en konto og takk for kjøpet. Så enkelt var det i pre-epost dager.
Side A fylles av Deep Throat Puke Orgasms som visstnok skal være et performance soundtrack fra 1991. Ikke så ulikt lydbildet som Alan Splet og David Lynch kokte ihop til Eraserhead; mørk, industriell elektrisk støy.
Side B består av 4 stykk Reference Frequencies; nummer 2,6,7 og 8, der de to første ikke er inkludert på den svarte boksen utgitt på Rune Grammofon i 2004. RF2 og RF6 er mer lydlandskaper i kontrast til RF7 og RF8 med sine repeterende droner.
RF7 og 8 + de to siste DTPO peker mot det Deathprod skal gjøre http://www.blogger.com/img/blank.gifpå Treetop Drive, mens resten minner mer om den støyen som krydrer deler av Demon Box. Dette er nok for de ekstremt interesserte, men det gir et godt innblikk i noe av det første kjente materialet Helge Sten ga ut som Deathprod.
Min utgave er nummer 6/17 og er kjøpt 2-3 år etter utgivelsesdato og utgaven som ligger på discogs.com er nummer 3/17. Dersom tapene ble solgt med økende nummer kan det hende at førsteopplaget ikke ble utsolgt. Og det blir vel neppe noe andreopplag.
link
onsdag 28. september 2011
2011, 3.kvartal
Det er vel første gang jeg er i nærheten av å ha med noe som ligner contemporary r'n'b, men Frank Ocean er nok det jeg har hørt mest på den siste tiden. Etter at han skrev kontrakt med Def Jam ble han (ihvertfall i følge han selv) totalt ignorert og lagt på hylla. I ren frustrasjon la han derfor ut hele den ferdige plata/mixtapen ut på nett til gratis nedlasting. Han er kanskje ikke en klassisk r'n'b-artist slik som Drake, The-Dream eller R.Kelly, men sjangeren er definitivt der. Strawberry Swing er en Coldplay-låt som han synger oppå, noe han gjør på flere låter (MGMT og the Eagles (Hotel California!) er to andre eksempel).
3, 4 + 5 er gjengangere som alltid er med når det kommer ny plate, og spesielt Buckner tangerer gamle utgivelser denne gangen.
Nicolas Jaar hadde jeg store forventninger til, men den skuffet med ett unntak. Den siste Wilco derimot fortjener alle femmere og seksere den har fått.
Lynch & Badalamenti er i gang med en nettutgivelse av gamle lydkulisser relatert til Twin Peaks som ikke tidligere er utgitt på cd, og her er det mye godbiter for den som liker slikt. Mer om det senere. http://davidlynch.com/
01 Motion Sickness Of Time Travel - Luminaries (Luminaries & Synastry, 2011)
02 Frank Ocean - Strawberry Swing (Nostalgia, Ultra, 2011)
03 Iron & Wine - Tree By the River (Kiss Each Other Clean, 2011)
04 Richard Buckner - Collusion (Our Blood, 2011)
05 Stephen Malkmus & the Jicks - Gorgeous George (Mirror Traffic, 2011)
06 Jenny Hval - Blood Flight (Viscera, 2011)
07 Hedvig Mollestad Trio - Ashes (Shoot, 2011)
08 Kylesa - Tired Climb (Spiral Shadow, 2010)
09 Demdike Stare - Eurydice (Tryptych, 2011)
10 David Lynch - Adagio for Large Room (davidlynch.com)
11 David Sylvian - the Boy With the Gun (Secrets Of the Behive, 1987)
12 Nicolas Jaar - Colomb (Space Is Only Noise, 2011)
13 David Lynch & Angelo Badalamenti - Deer Meadow Shuffle (Twin Peaks Archive, 2011)
14 Wilco - One Sunday Morning (Song For Jane Smiley's Boyfriend) (the Whole Love, 2011)
mixtape2011_03
3, 4 + 5 er gjengangere som alltid er med når det kommer ny plate, og spesielt Buckner tangerer gamle utgivelser denne gangen.
Nicolas Jaar hadde jeg store forventninger til, men den skuffet med ett unntak. Den siste Wilco derimot fortjener alle femmere og seksere den har fått.
Lynch & Badalamenti er i gang med en nettutgivelse av gamle lydkulisser relatert til Twin Peaks som ikke tidligere er utgitt på cd, og her er det mye godbiter for den som liker slikt. Mer om det senere. http://davidlynch.com/
01 Motion Sickness Of Time Travel - Luminaries (Luminaries & Synastry, 2011)
02 Frank Ocean - Strawberry Swing (Nostalgia, Ultra, 2011)
03 Iron & Wine - Tree By the River (Kiss Each Other Clean, 2011)
04 Richard Buckner - Collusion (Our Blood, 2011)
05 Stephen Malkmus & the Jicks - Gorgeous George (Mirror Traffic, 2011)
06 Jenny Hval - Blood Flight (Viscera, 2011)
07 Hedvig Mollestad Trio - Ashes (Shoot, 2011)
08 Kylesa - Tired Climb (Spiral Shadow, 2010)
09 Demdike Stare - Eurydice (Tryptych, 2011)
10 David Lynch - Adagio for Large Room (davidlynch.com)
11 David Sylvian - the Boy With the Gun (Secrets Of the Behive, 1987)
12 Nicolas Jaar - Colomb (Space Is Only Noise, 2011)
13 David Lynch & Angelo Badalamenti - Deer Meadow Shuffle (Twin Peaks Archive, 2011)
14 Wilco - One Sunday Morning (Song For Jane Smiley's Boyfriend) (the Whole Love, 2011)
mixtape2011_03
fredag 16. september 2011
mandag 12. september 2011
Ennio Morricone
Ennio Morricone best of 1964-72 kompilert av tobotomizerMaestro, som han også kalles, står bak over 500 filmmusikkverk. En ganske imponerende mengde utgivelser med andre ord. Det som kanskje er enda mer imponerende er at han i de travleste årene på 60- og 70-tallet leverte over 10 soundtrack per år; i 1968 ble det utgitt 26 soundtrack, noe som tilsvarer ett soundtrack hver annen uke!
Perioden fra midten av 60-tallet til midten av 70-tallet er nok det som regnes som Morricones store periode selv om mange av de mest kjente filmene med Morricones lydinnpakning er utgitt fra 80-tallet og fram til i dag. De første årene ble sountrackene bestilt av italienere som laget b-filmer med små budsjetter. Av disse dukker det opp noen navn som klinger i filmverden den dag i dag; Dario Argento, Pier Paolo Pasolini og Sergio Leone. Sistnevntes filmer hadde ikke hatt den posisjonen i filmhistorien de har i dag uten musikken til Maestro.
Morricone har mange spesialiteter; plystring, munnspill, stønning, klokkespill, en fantastisk gitarist i Alessandro Alessandorini, et eksperimenterende kor i Cantori Moderni i tillegg til sin egen bakgrunn i Gruppo di Improvvisazione di Nuova Consonanza, som besto av en gruppe komponister innenfor den italienske avant garde-tradisjonen. Dette resulterte i merkelige, skumle, rare, psykedeliske, funky og rocka soundtrack, sjangrene ofte representert rett etter hverandre.
Denne samlingen inneholder låter fra 1964 til 1972, altså midt i smørøyet i Morricones gullperiode. Lista over låter har jeg hatt liggende lenge, jeg mistenker Mike Patton for å ha hørt min første versjon av denne samlingen når jeg hører hans "forsøk" Crime & Dissonance. Den er absolutt å anbefale, selv om han feiler i å unngå alt som har med spaghetti å gjøre. Mondo Morricone trilogien er også å anbefale, men der Patton konsentrerer seg mer musique concrete og psykedelisk jazz heller Mondo mot easy listening utgaven av Morricones arbeider. Min samler på en måte alle tråder og litt mer...
01 Titoli (La Muerte Tenía Un Precio Per Qualche Dollaro In Più, 1965)
02 Titoli (Gli Intoccabli, 1968)
03 La Moda (La Donna Invisible, 1969)
04 Studio Di Colore (L’Assoluto Naturale, 1970)
05 Terraza Vuota (Metti Una Sera A Cena, 1969)
06 Charading Chauffeurs In Wait (Danger Diabolik, 1968)
07 Ritorno All'Inizio (Gli Occhi Freddi Delia Paura, 1971)
08 untitled (Per Un Pugno Di Dollari, 1964)
09 Svolta Definitiva (Citta’ Violenta, 1970)
10 Le Fotografie (Veruschka, 1971)
11 Almost Dead (Part I) (Per Un Pugno Di Dollari, 1964)
12 Sestriere (alt ver) (Slalom, 1965)
13 Headlines (organ freak out) (Danger Diabolik, 1968)
14 Valmont's GoGo Pad (Danger Diabolik, 1968)
15 Titoli (Per Un Pugno Di Dollari, 1964)
16 Giorno Di Notte (Una Lucertola Con La Pelle Di Donna, 1971)
17 Driving Decoys (Danger Diabolik, 1968)
18 Slalom (Slalom, 1965)
19 Titoli (L'Uccelo Con Le Plume Di Cristallo, 1969)
20 Placcaggio (Il Gatto A Nova Code, 1971)
21 Alegretto Per Signora (Le Foto Proibite Di Una Signora Per Bene, 1970)
22 Titoli (Indagine Su Un Cittadino Al Di Sopra Di Ogni Sospetto, 1970)
23 Alla Luce Del Giorno (Metti Una Sera A Cena, 1969)
24 Citta' Violenta (Citta’ Violenta, 1970)
25 Giocoso, Gioioso (Giornata Nera Per L’Ariete, 1969)
26 Titoli (Scusi, Faciamo L'Amore, 1968)
27 untitled (Il Bouno, Il Brutto, Il Cattivo, 1966)
28 Guardami Negli Occhi (Vergogna Schifosi, 1969)
29 Titoli (alt ver) (L'Attentato, 1972)
30 Man With A Harmonica (C'era una volta il West, 1969)
31 Il Triello (Il Bouno, Il Brutto, Il Cattivo, 1966)
mandag 4. juli 2011
2011, 2.kvartal
Byrds, Bill og Bon har gått mye i starten av "sommeren", hvis man kan kalle det det. Se innslaget fra Colbert Report fra juni med en fantastisk versjon av Calgary. Her dukker forresten Bon Ivers tourmedlem Colin Stetson (se låt 12) opp med en overdimensjonert saksofon og mange brumlelyder. Og Stephen Colbert spørsmål om navnet Bon Iver rundt 4 min synes jeg av en eller annen grunn var hysterisk morsomt.
Tyler var med sist, nå er kompis Earl med, begge fra Odd Future Wolfgang Kill Them All-kollektivet. I tillegg er Shabazz Palaces med; Endeavours... har en av årets beste beats, sammensatt av (såvidt jeg hører) jazzsamples og noe blipp-blopp-greier. Anbefaler lett hele plata. Siste Ulver og Gang Gang Dance anbefales også til gjennomlytt, men her må det investeres litt tid.
01 the Byrds - Wasn't Born To Follow (the Notorious Byrd Brothers, 1968)
02 Bill Callahan - Drover (Apocalypse, 2011)
03 Bon Iver - Towers (Bon Iver, 2011)
04 Woods - Pushing Onlys (Sun and Shade, 2011)
05 the Last Hurrah - the Ballad of Billy & Lilly (pts.3&4) (Spiritual Non-believers, 2011)
06 Blanck Mass - Chernobyl (Blanck Mass, 2011)
07 Gang Gang Dance - Glass Jar (Eye Contact, 2011)
08 Peaking Lights - Key Sparrow (936, 2011)
09 Earl Sweatshirt - Earl (Thisniggaugly) (EARL, 2010)
10 Tyler the Creator - She feat. Frank Ocean (Goblin, 2011)
11 Shabazz Palaces - Endeavors For Never (...) (Black Up, 2011)
12 Colin Stetson - Red Horse (Judges ll) (New History Warfare Vol. 2 Judges, 2011)
13 Demdike Stare - Hashshashin (Triptych, 2011)
14 Efrim Manuel Menuck - Chikadees' Roar pt.2 (Plays 'High Gospel', 2011)
15 Ulver - Providence (War of the Roses, 2011)
mixtape2011_02
Tyler var med sist, nå er kompis Earl med, begge fra Odd Future Wolfgang Kill Them All-kollektivet. I tillegg er Shabazz Palaces med; Endeavours... har en av årets beste beats, sammensatt av (såvidt jeg hører) jazzsamples og noe blipp-blopp-greier. Anbefaler lett hele plata. Siste Ulver og Gang Gang Dance anbefales også til gjennomlytt, men her må det investeres litt tid.
01 the Byrds - Wasn't Born To Follow (the Notorious Byrd Brothers, 1968)
02 Bill Callahan - Drover (Apocalypse, 2011)
03 Bon Iver - Towers (Bon Iver, 2011)
04 Woods - Pushing Onlys (Sun and Shade, 2011)
05 the Last Hurrah - the Ballad of Billy & Lilly (pts.3&4) (Spiritual Non-believers, 2011)
06 Blanck Mass - Chernobyl (Blanck Mass, 2011)
07 Gang Gang Dance - Glass Jar (Eye Contact, 2011)
08 Peaking Lights - Key Sparrow (936, 2011)
09 Earl Sweatshirt - Earl (Thisniggaugly) (EARL, 2010)
10 Tyler the Creator - She feat. Frank Ocean (Goblin, 2011)
11 Shabazz Palaces - Endeavors For Never (...) (Black Up, 2011)
12 Colin Stetson - Red Horse (Judges ll) (New History Warfare Vol. 2 Judges, 2011)
13 Demdike Stare - Hashshashin (Triptych, 2011)
14 Efrim Manuel Menuck - Chikadees' Roar pt.2 (Plays 'High Gospel', 2011)
15 Ulver - Providence (War of the Roses, 2011)
mixtape2011_02
fredag 27. mai 2011
Deathprod & Snah live TMV 1995
Dette er noe jeg har tenkt å gjøre lenge, og med bakgrunn i en diskusjon jeg akkurat har hatt så er tiden moden.
Helge Sten er en av våre store lydkunstnere med en produksjon det står stor respekt av. Det er ikke mange som lager slik lyd som Helge produserte under Deathprod. Prosessen med å lage den type musikk er en tidkrevende prosess (såvidt jeg har forstått av Helges metoder), derfor er 4cdboxen på Rune Grammofon en boks det ligger mye arbeid bak.
Deathprod oppdaget jeg, som sikkert mange andre, gjennom Motorpsycho. Helge var det elementet som manglet på den tiden, Demon Box og Timothy's Monster hadde ikke vært det de er uten han. Denne konserten ble sendt på radio, i de dager da kassettspilleren stod for opptaket. Det ble vel for anledningen brukt en ny kassett, uten tidligere innspillinger. Lyden er ikke så ille, selv om det sikkert kunne vært bedre.
Kassettspilleren som er brukt for å overføre konserten til mp3 er kjøpt på loppemarked og var en del av en stor koffert med et tilhørende franskkurs på 13 kassetter. Da jeg så den ble jeg helt frelst, og nærmest brøyta meg bort til en jeg kunne betale til. Han spurte hvor mye jeg kunne tenke meg å betale og jeg sa 200 kroner. Jeg så på de hevede øyenbrynene hans at det var mye mer enn han ville forlangt, men for meg var det definitivt verdt alle kronene. Så fikk jeg i tillegg en høy hånlatter av min samboer etterpå for ikke å ha klart å holde min interesse for lydutstyr nok i sjakk til å få den kofferten for slikk og ingenting.
Uansett, her er Roxrevyen konsert med Deathprod og Snah live fra 1995 på TMV-festivalen. Det kan vel hende at det kommer noen flere godsaker etterhvert.
link
Helge Sten er en av våre store lydkunstnere med en produksjon det står stor respekt av. Det er ikke mange som lager slik lyd som Helge produserte under Deathprod. Prosessen med å lage den type musikk er en tidkrevende prosess (såvidt jeg har forstått av Helges metoder), derfor er 4cdboxen på Rune Grammofon en boks det ligger mye arbeid bak.
Deathprod oppdaget jeg, som sikkert mange andre, gjennom Motorpsycho. Helge var det elementet som manglet på den tiden, Demon Box og Timothy's Monster hadde ikke vært det de er uten han. Denne konserten ble sendt på radio, i de dager da kassettspilleren stod for opptaket. Det ble vel for anledningen brukt en ny kassett, uten tidligere innspillinger. Lyden er ikke så ille, selv om det sikkert kunne vært bedre.
Kassettspilleren som er brukt for å overføre konserten til mp3 er kjøpt på loppemarked og var en del av en stor koffert med et tilhørende franskkurs på 13 kassetter. Da jeg så den ble jeg helt frelst, og nærmest brøyta meg bort til en jeg kunne betale til. Han spurte hvor mye jeg kunne tenke meg å betale og jeg sa 200 kroner. Jeg så på de hevede øyenbrynene hans at det var mye mer enn han ville forlangt, men for meg var det definitivt verdt alle kronene. Så fikk jeg i tillegg en høy hånlatter av min samboer etterpå for ikke å ha klart å holde min interesse for lydutstyr nok i sjakk til å få den kofferten for slikk og ingenting.
Uansett, her er Roxrevyen konsert med Deathprod og Snah live fra 1995 på TMV-festivalen. Det kan vel hende at det kommer noen flere godsaker etterhvert.
link
Abonner på:
Innlegg (Atom)
