Fleetwood Mac

Fleetwood Mac er så nær definisjonen på kommersiell popmusikk som det går an å komme. Det er ikke så mange år siden jeg hørte Rumours (1977) første gang, Fleetwood Mac var aldri vært min førsteprioritet når det kom til musikalske dypdykk fra gamle dager. Skamløse poplåter som sitter i øret nesten med en gang, lekkert instrumentert og sunget og produsert for å nå de store masser. Og det klarte de meget godt, Rumours har i dag solgt nesten 27 millioner originale kopier. Og jeg antok at min interesse for Fleetwood Mac skulle stoppe der. Noe det også gjorde en stund.
En god stund etter plukket jeg opp etterfølgeren Tusk (1979). Og spørsmålet er selvfølgelig; hvordan følger man opp en så stor suksess som Rumours? Det finnes bare et godt svar på det; man gjør det ikke. En lager noe annet. Og det var akkurat det ultimatumet Lindsey Buckingham kom og presenterte for Mick Fleetwood. - Nå vil jeg gjøre noe annet med Fleetwood Mac. Og siden Buckingham og partner Stevie Nicks kom inn og reddet et slitent bluesband på midten av 70-tallet fra å råtne bort i glemselen, så fikk han lov til det.
Tusk ble i realiteten Lindseys soloalbum, selv om både Christine McVie og Stevie Nicks leverer gode låter. Det ble en merkelig plate der balladen blir etterfulgt av en merkelig rockelåt der det høres ut som om det er noe som ikke stemmer. Enten er det vokalen, tuningen på gitaren eller at trommene er mikset alt for høyt. Nå var det jo Lindsey som leverte poplåtene tidligere også, men hva bandet tenkte når f.eks. the Ledge, Not That Funny eller Tusk ble presentert i studioet er ikke godt å si. At han var tydelig inspirert av new wave og punk var tydelig, og de to sjangerdefinisjonene har vel aldri vært noe som definerte Fleetwood Mac tidligere. Eller i ettertid for den del. Og hva tenkte plateselskapet som hadde puttet i en mengde penger og tid (1 million dollar over ett år i studio, den dyreste plata tdd på den tiden) i å følge opp en fabelaktig poplate med det som forhåpentligvis skulle bli en plate av samme kaliber?
Den gangen ble Tusk stemplet som en overspriset kalkun av et dobbeltalbum. Ettertiden har gitt det oppreising, den har til og med fått sitt eget volum på en-liten-bok-om-et-album-serien 33 1/3.
Ikke solgte den så dårlig heller, 4 millioner kopier er definitivt akseptabelt, med unntak av når du skal følge opp en av de ti mest solgte gjennom tidene selvølgelig.



Her en noen Fleetwood Mac & Co.-ting som kan få deg igang:
- Rumours selvfølgelig, eller gå rett på Tusk. Glem ikke den glatte og pene Tango In the Night fra 87 eller Fleetwood Mac fra 75.
- Boka om Tusk av Rob Trucks fra Amazon
- Buckingham Nicks fra 1973, plata som gjorde at Fleetwood Mac oppdaget låtskriverparet. Og her må du kjøpe på vinyl eller laste ned, denne finnes ikke på cd eller streaming da Lindsey har nektet å reutgi den av en eller annen grunn.
- Tributeplata Just Tell Me That You Want Me med gode coverlåter av spesielt Antony, Lykke Li og Bonnie ''Prince'' Billy & Matt Sweeney.
- De aller fleste av Lindsey Buckinghams soloplater.
- Noen av Stevie Nicks soloplater, kanskje først og fremst Bella Donna.

2012, 3.kvartal

Anbefaler å prøve 45-33 av LCD Soundsystem til løpeturen neste gang. Laget for Nike i 2006 og er lagt opp som en løpetur med to topper. Nå har James Murphy avslørt at han aldri løper, men musikken fungerer godt. Nok en Four Tet-låt dukker opp, Pink ligger godt an til å bli en av årets beste. Dinosaur Jr. har klart å samarbeide om tre plater etter comebacket, noe ingen trodde skulle gå an. Jeg tror nok Lou Barlow svelger endel kameler, men musikken er etter min mening bedre enn noen gang. Denne gangen hører en også litt variasjon i instrumenteringen (f.eks. pianoet som kommer inn når låten passerer 3 min).
Elephant9 har fått med seg Dungen-gitarist Reine Fiske, og har gitt ut et monster av en jazz-rock-plate på Rune Grammofon. Samme selskap, litt mer stille og enda et hakk ut mot avantgardismen er Jådårens store sønn Stian Westerhus, her representert med åpningssporet Shine. Stevie Nicks fra Fleetwood Mac har en lang solokarriere og er kanskje den med mest suksess i etterkant; her er en av de mest uptempo låtene fra den første soloplata. Calexico er tilbake i god form, mye bedre enn de to forrige platene.
Og like før denne mixen var ferdig kom Godspeed og annonserte ny plate, den instrumentale "hyllesten" til generaloberst Ratko Mladic viser at politikk fortsatt et grunnsteinen i det kanadiske kollektivet. De dyttet ut et spor fra the Seer, siste plata til Swans, ut av mixen; to låter av de desidert mest apokalyptiske bandene nå til dags hadde blitt for mye.

01 LCD Soundsystem - You Can't Hide (Shame On You) (45-33, 2006)
02 Flying Lotus - Getting There feat. Niki Randa (Until the Quiet Comes, 2012)
03 Four Tet - Pinnacles (Pink, 2012)
04 Stian Westerhus - Shine (the Matriarch and the Wrong Kind of Flowers, 2012)
05 Ariel Pink's Haunted Graffiti - Kinski Assassin (Mature Themes, 2012)
06 Dinosaur Jr - Don't Pretend You Didn't Know (I Bet On Sky, 2012)
07 Six Organs Of Admittance - Waswasa (Ascent, 2012)
08 Elephant9 & Reine Fiske - Freedom's Children (Atlantis, 2012)
09 Stevie Nicks -  Edge of Seventeen (Bella Donna, 1981)
10 Calexico - Sinner In the Sea (Algiers, 2012)
11 Godspeed You! Black Emperor - Mladic ('Allelujah! Don't Bend! Ascend!, 2012)

link