Fleetwood Mac

Fleetwood Mac er så nær definisjonen på kommersiell popmusikk som det går an å komme. Det er ikke så mange år siden jeg hørte Rumours (1977) første gang, Fleetwood Mac var aldri vært min førsteprioritet når det kom til musikalske dypdykk fra gamle dager. Skamløse poplåter som sitter i øret nesten med en gang, lekkert instrumentert og sunget og produsert for å nå de store masser. Og det klarte de meget godt, Rumours har i dag solgt nesten 27 millioner originale kopier. Og jeg antok at min interesse for Fleetwood Mac skulle stoppe der. Noe det også gjorde en stund.
En god stund etter plukket jeg opp etterfølgeren Tusk (1979). Og spørsmålet er selvfølgelig; hvordan følger man opp en så stor suksess som Rumours? Det finnes bare et godt svar på det; man gjør det ikke. En lager noe annet. Og det var akkurat det ultimatumet Lindsey Buckingham kom og presenterte for Mick Fleetwood. - Nå vil jeg gjøre noe annet med Fleetwood Mac. Og siden Buckingham og partner Stevie Nicks kom inn og reddet et slitent bluesband på midten av 70-tallet fra å råtne bort i glemselen, så fikk han lov til det.
Tusk ble i realiteten Lindseys soloalbum, selv om både Christine McVie og Stevie Nicks leverer gode låter. Det ble en merkelig plate der balladen blir etterfulgt av en merkelig rockelåt der det høres ut som om det er noe som ikke stemmer. Enten er det vokalen, tuningen på gitaren eller at trommene er mikset alt for høyt. Nå var det jo Lindsey som leverte poplåtene tidligere også, men hva bandet tenkte når f.eks. the Ledge, Not That Funny eller Tusk ble presentert i studioet er ikke godt å si. At han var tydelig inspirert av new wave og punk var tydelig, og de to sjangerdefinisjonene har vel aldri vært noe som definerte Fleetwood Mac tidligere. Eller i ettertid for den del. Og hva tenkte plateselskapet som hadde puttet i en mengde penger og tid (1 million dollar over ett år i studio, den dyreste plata tdd på den tiden) i å følge opp en fabelaktig poplate med det som forhåpentligvis skulle bli en plate av samme kaliber?
Den gangen ble Tusk stemplet som en overspriset kalkun av et dobbeltalbum. Ettertiden har gitt det oppreising, den har til og med fått sitt eget volum på en-liten-bok-om-et-album-serien 33 1/3.
Ikke solgte den så dårlig heller, 4 millioner kopier er definitivt akseptabelt, med unntak av når du skal følge opp en av de ti mest solgte gjennom tidene selvølgelig.



Her en noen Fleetwood Mac & Co.-ting som kan få deg igang:
- Rumours selvfølgelig, eller gå rett på Tusk. Glem ikke den glatte og pene Tango In the Night fra 87 eller Fleetwood Mac fra 75.
- Boka om Tusk av Rob Trucks fra Amazon
- Buckingham Nicks fra 1973, plata som gjorde at Fleetwood Mac oppdaget låtskriverparet. Og her må du kjøpe på vinyl eller laste ned, denne finnes ikke på cd eller streaming da Lindsey har nektet å reutgi den av en eller annen grunn.
- Tributeplata Just Tell Me That You Want Me med gode coverlåter av spesielt Antony, Lykke Li og Bonnie ''Prince'' Billy & Matt Sweeney.
- De aller fleste av Lindsey Buckinghams soloplater.
- Noen av Stevie Nicks soloplater, kanskje først og fremst Bella Donna.