Kanskje den minst tilgjengelige mixen jeg har satt sammen på lenge, litt mye blips & blops & dub. Ida Jenshus måtte plukkes ut, sjelfull køntri brøt rett og slett for mye med det andre. Scott Walker måtte med uansett, selv om han ikke passer sammen med noe annet. Nok et merkelig album som tar lang tid å sette seg inn i. Kan være fordi du ikke klarer så lenge i gangen, men av en eller annen grunn så prøver jeg på nytt igjen og på nytt igjen.
Kunne egentlig tatt hvilken som helst låt fra Four Tet's Pink, den har jeg hørt mye på. Bat For Lashes har jeg derimot ikke hørt mye på, men Laura står seg på en lytt.
Midtdelen er preget av dub/dubstep fra Laurel Halo, Peaking Lights og Andy Stott, der ihvertfall den første og siste artisten har markert seg på lister i år (Laurel kapret 1.plassen i the Wire). Peaking Lights har klart å gi ut en dubversjon av sin Lucifer fra tidligere i år. Forstår ikke hvorfor de prøver å skrive poplåter når det er dub de kan.
Nok en deluxeutgivelse av Motorpsycho, denne gangen med et glemt album. Innspilt i et stort rom på Kunstakademiet i Trondheim vinteren 95 og skrapet rett etterpå. Burde absolutt sett en utgivelsesdato, og nå fikk den heldigvis det. Swans har laget et monster av et album, apokalyptisk og mørkt som vanlig. Og Neil Young har kommet til seg selv igjen. Ihvertfall på noen låter.
01 Four Tet - Peace For Earth (Pink, 2012)
02 Bat For Lashes - Laura (the Haunted Man, 2012)
03 Scott Walker - Epizootics! (Bish Bosch, 2012)
04 Laurel Halo - Carcass (Quarantine, 2012)
05 Peaking Lights - Lo Dub High Dub (Lucifer In Dub, 2012)
06 Andy Stott - Sleepless (Luxury Problems, 2012)
07 Motorpsycho - When the World Sleeps (Blissard Deluxe, 2012)
08 Swans - Avatar (the Seer, 2012)
09 Raime - Your Cast Will Tire (Quarter Turns Over A Living Line, 2012)
10 Neil Young - Walk Like A Giant (Psychedelic Pill, 2012)
link
onsdag 12. desember 2012
mandag 12. november 2012
Scott Walker - fra boyband til avantgarde
Link:
Scott Walker compiled by tobotomizer
Scott Walker har fulgt en merkelig karrierevei. I likhet med David Sylvian, Alex Chilton og Mark Hollis startet han lovende som ungpikeidol og endte lang ute på musikkens avantgardiske venstrefløy.
Som en av tre Walker Brothers flyttet de fra California til England for å bli idoler og fikk flere hits med sine orkestrerte coverlåter. Scott fant ganske raskt ut at dette ikke var helt hans greie, og begynte i 1967 en solokarriere med Scott (67). Orkestreringen var fortsatt tilstede, men i en litt mer utradisjonell form. Svulstig er vel en god beskrivelse. Ofte sammenlignet med Frank Sinatra og Tony Bennett pågrunn av sin dype barytonstemme sang Scott, i motsetning til de andre croonerne, låter om transvestitter, homosexualitet, prostitusjon, Josef Stalin ("the Old Man's Back Again (Dedicated to the Neo-Stalinist Regime)") og Ingmar Bergmans "the Seventh Seal". De første tre punktene på lista kom ganske naturlig når hans favorittlåtskriver var fransk og het Jacques Brel (her representert med "Jackie").
Scott (67) ble til Scott 2 (68) som ble til Scott 3 (69) som ble til Scott 4 (69), og med synkende popularitet. Det som startet som et coverprosjekt med noen originaler ble etterhvert til det motsatte og "Scott 4", hans beste og mest gjennomførte plate, besto kun av originaler. Problemet var bare at publikum ikke fulgte med.
Desillusjonert og uten en god plan for neste steg fikk han tilbud fra BBC om å lage et TV show. Scott Walker Sings Songs From His TV Series (69) er starten på en ganske laber dekade for popstjernen. En kan fundere på hva som gikk gjennom hodet hans i den perioden, den ene dårlige coverplata ble avløst av en annen. Noen unntak er det selvfølgelig; enkelte kombinasjoner av låt/stemme måtte rett og slett bare fungere ("Ain't No Sunshine" f.eks.).
Mens Scott gikk i mental pause begynte flere musikere å komme med anerkjennende nikk i hans retning. To som definitivt har videreført vokalen til Scott er tidligere nevnte Sylvian, Iggy Pop og ikke minst David Bowie. Bare ta en ekstra lytt på Station to Station (76) og Heroes (77).
Etter å ha levert 6 under middelmådige plater prøver the Walker Brothers seg igjen. De får en deal på tre plater med GTO fortsetter middelmådigheten på de to første platene. GTO bestemmer seg for å legge inn årene og the Walker Brothers skal spille inn en siste plate. De blir enige om å lage akkurat det de har lyst til siden selskapet allikevel er ferdig. De fire låtene som Scott lager bryter kraftig med det han har gjort tidligere, her er det mer trommer, mer svulstig vokal og en blek og fremmedgjort stemning over låtene. Platen blir hyllet av kritikere, spesielt de fire første låtene skrevet av Scott, men selger dårlig igjen.
Så blir det stille noen år før Climate of Hunter plutselig dukker opp helt på slutten av 1983. Her fortsetter utviklingen fra Nite Flights, vokalen som tidligere har vært svulstig tenderer nå endå mer mot opera. Scott har en ide om at musikerne ikke skal kjenne til melodien til låtene de skal spille på, noe som skal gi dem et preg av å være litt usammenhengende og at musikerne ikke skulle samarbeide om sluttresultatet. Fire av låtene fikk heller ikke tittel da det ville gi lytteren føringer i forhold til låtene. Musikere på plata inkluderer frijazzlegende Evan Parker, Dire Straits gitarist Mark Knopfler og koring på singelen er ingen andre enn Billy Ocean.
De neste to platene, Tilt (95) og the Drift (06), er mørke, skremmende opus nesten uten melodier. Her er det strukturer og stemninger som gjelder. Delvise unntak er det, "Farmer In the City" er et av dem, men ellers er det eksperimentelt og avantgardistisk så det holder. Lenge mellom platene og vanskelig tilgjengelige er de, men vokalen er fortsatt umiskjennelig Scott Walker. Et lite mellomsteg med et soundtrack for Pola X er eneste lyd fra Scott i denne perioden. Han har aldri vært særlig snakkesalig, men nå er det år mellom hver journalist som får han i tale. Derfor må det kunne sies å være et scoop at the Wire har fått mannen i tale i denne månedens utgave. Men så kommer jo også en ny plate 3.desember, en smakebit er kommet. Ta en kikk på entusiastiske fans som har skrevet kommentarer på videoen.
Ny plate er altså Bish Bosch som er ute på 4AD snart.
En ny bok som dekker hele karrieren er nå ute på the Wire sin onlineshop.
Scott Walker compiled by tobotomizer
Scott Walker har fulgt en merkelig karrierevei. I likhet med David Sylvian, Alex Chilton og Mark Hollis startet han lovende som ungpikeidol og endte lang ute på musikkens avantgardiske venstrefløy.
Som en av tre Walker Brothers flyttet de fra California til England for å bli idoler og fikk flere hits med sine orkestrerte coverlåter. Scott fant ganske raskt ut at dette ikke var helt hans greie, og begynte i 1967 en solokarriere med Scott (67). Orkestreringen var fortsatt tilstede, men i en litt mer utradisjonell form. Svulstig er vel en god beskrivelse. Ofte sammenlignet med Frank Sinatra og Tony Bennett pågrunn av sin dype barytonstemme sang Scott, i motsetning til de andre croonerne, låter om transvestitter, homosexualitet, prostitusjon, Josef Stalin ("the Old Man's Back Again (Dedicated to the Neo-Stalinist Regime)") og Ingmar Bergmans "the Seventh Seal". De første tre punktene på lista kom ganske naturlig når hans favorittlåtskriver var fransk og het Jacques Brel (her representert med "Jackie").
Scott (67) ble til Scott 2 (68) som ble til Scott 3 (69) som ble til Scott 4 (69), og med synkende popularitet. Det som startet som et coverprosjekt med noen originaler ble etterhvert til det motsatte og "Scott 4", hans beste og mest gjennomførte plate, besto kun av originaler. Problemet var bare at publikum ikke fulgte med.
Desillusjonert og uten en god plan for neste steg fikk han tilbud fra BBC om å lage et TV show. Scott Walker Sings Songs From His TV Series (69) er starten på en ganske laber dekade for popstjernen. En kan fundere på hva som gikk gjennom hodet hans i den perioden, den ene dårlige coverplata ble avløst av en annen. Noen unntak er det selvfølgelig; enkelte kombinasjoner av låt/stemme måtte rett og slett bare fungere ("Ain't No Sunshine" f.eks.).
Mens Scott gikk i mental pause begynte flere musikere å komme med anerkjennende nikk i hans retning. To som definitivt har videreført vokalen til Scott er tidligere nevnte Sylvian, Iggy Pop og ikke minst David Bowie. Bare ta en ekstra lytt på Station to Station (76) og Heroes (77).
Etter å ha levert 6 under middelmådige plater prøver the Walker Brothers seg igjen. De får en deal på tre plater med GTO fortsetter middelmådigheten på de to første platene. GTO bestemmer seg for å legge inn årene og the Walker Brothers skal spille inn en siste plate. De blir enige om å lage akkurat det de har lyst til siden selskapet allikevel er ferdig. De fire låtene som Scott lager bryter kraftig med det han har gjort tidligere, her er det mer trommer, mer svulstig vokal og en blek og fremmedgjort stemning over låtene. Platen blir hyllet av kritikere, spesielt de fire første låtene skrevet av Scott, men selger dårlig igjen.
Så blir det stille noen år før Climate of Hunter plutselig dukker opp helt på slutten av 1983. Her fortsetter utviklingen fra Nite Flights, vokalen som tidligere har vært svulstig tenderer nå endå mer mot opera. Scott har en ide om at musikerne ikke skal kjenne til melodien til låtene de skal spille på, noe som skal gi dem et preg av å være litt usammenhengende og at musikerne ikke skulle samarbeide om sluttresultatet. Fire av låtene fikk heller ikke tittel da det ville gi lytteren føringer i forhold til låtene. Musikere på plata inkluderer frijazzlegende Evan Parker, Dire Straits gitarist Mark Knopfler og koring på singelen er ingen andre enn Billy Ocean.
De neste to platene, Tilt (95) og the Drift (06), er mørke, skremmende opus nesten uten melodier. Her er det strukturer og stemninger som gjelder. Delvise unntak er det, "Farmer In the City" er et av dem, men ellers er det eksperimentelt og avantgardistisk så det holder. Lenge mellom platene og vanskelig tilgjengelige er de, men vokalen er fortsatt umiskjennelig Scott Walker. Et lite mellomsteg med et soundtrack for Pola X er eneste lyd fra Scott i denne perioden. Han har aldri vært særlig snakkesalig, men nå er det år mellom hver journalist som får han i tale. Derfor må det kunne sies å være et scoop at the Wire har fått mannen i tale i denne månedens utgave. Men så kommer jo også en ny plate 3.desember, en smakebit er kommet. Ta en kikk på entusiastiske fans som har skrevet kommentarer på videoen.
Ny plate er altså Bish Bosch som er ute på 4AD snart.
En ny bok som dekker hele karrieren er nå ute på the Wire sin onlineshop.
tirsdag 6. november 2012
Blissard deluxe
Så var det tid for en utvidet utgave av Blissard som en del av Rune Grammofons "ongoing series of Motorpsycho re-issues". Timothy's Monster kom for noen år siden og her er den andre i serien snart på plass. Motorpsychos fem utgivelser fra 1993 til 1998 (og da utgår Tussler-prosjektet) må være det ypperste et norsk band har levert gjennom tidene: Demon Box (93) -> Timothy's Monster (94) -> Blissard (96) -> Angels & Daemons At Play (97) -> Trust Us (98).
Like sikkert som at det kom en Captain Beefheart-låt hver sending; torsdagen før mandagsutgivelsen av ny Motorpsychoplate var de representert i Harald Are Lunds Roxrevyen på NRKP3. I forbindelse med Blissard var Bent, Snah, Gebhardt og Deathprod tilstede. At Motorpsycho var så misfornøyd med lyden på mixene de hadde med seg fra Stockholm snakkes det lite om, men det nevnes at Manmover var eneste låt som overlevde fra den mixen. Opptaket finner du i linken nederst.
I tillegg har Johan Harstad skrevet 300 sider om sin favorittplate, og hardcover-utgaven er nå realisert gjennom newjelly.com. Softcoverutgaven blir å finne i butikkene når plata kommer. Så får endelig Morgenbladets 100 beste norske plater det resultatet de startet kåringen med; å realisere en bok om Motorpsycho, som grunnet 5-6 gjevne, gode plater ikke nådde topp 10.
Roxrevyen 15.februar 1996 med Harald Are Lund og Motorpsycho.
søndag 14. oktober 2012
Fleetwood Mac
Fleetwood Mac er så nær definisjonen på kommersiell popmusikk som det går an å komme. Det er ikke så mange år siden jeg hørte Rumours (1977) første gang, Fleetwood Mac var aldri vært min førsteprioritet når det kom til musikalske dypdykk fra gamle dager. Skamløse poplåter som sitter i øret nesten med en gang, lekkert instrumentert og sunget og produsert for å nå de store masser. Og det klarte de meget godt, Rumours har i dag solgt nesten 27 millioner originale kopier. Og jeg antok at min interesse for Fleetwood Mac skulle stoppe der. Noe det også gjorde en stund.
En god stund etter plukket jeg opp etterfølgeren Tusk (1979). Og spørsmålet er selvfølgelig; hvordan følger man opp en så stor suksess som Rumours? Det finnes bare et godt svar på det; man gjør det ikke. En lager noe annet. Og det var akkurat det ultimatumet Lindsey Buckingham kom og presenterte for Mick Fleetwood. - Nå vil jeg gjøre noe annet med Fleetwood Mac. Og siden Buckingham og partner Stevie Nicks kom inn og reddet et slitent bluesband på midten av 70-tallet fra å råtne bort i glemselen, så fikk han lov til det.
Tusk ble i realiteten Lindseys soloalbum, selv om både Christine McVie og Stevie Nicks leverer gode låter. Det ble en merkelig plate der balladen blir etterfulgt av en merkelig rockelåt der det høres ut som om det er noe som ikke stemmer. Enten er det vokalen, tuningen på gitaren eller at trommene er mikset alt for høyt. Nå var det jo Lindsey som leverte poplåtene tidligere også, men hva bandet tenkte når f.eks. the Ledge, Not That Funny eller Tusk ble presentert i studioet er ikke godt å si. At han var tydelig inspirert av new wave og punk var tydelig, og de to sjangerdefinisjonene har vel aldri vært noe som definerte Fleetwood Mac tidligere. Eller i ettertid for den del. Og hva tenkte plateselskapet som hadde puttet i en mengde penger og tid (1 million dollar over ett år i studio, den dyreste plata tdd på den tiden) i å følge opp en fabelaktig poplate med det som forhåpentligvis skulle bli en plate av samme kaliber?
Den gangen ble Tusk stemplet som en overspriset kalkun av et dobbeltalbum. Ettertiden har gitt det oppreising, den har til og med fått sitt eget volum på en-liten-bok-om-et-album-serien 33 1/3.
Ikke solgte den så dårlig heller, 4 millioner kopier er definitivt akseptabelt, med unntak av når du skal følge opp en av de ti mest solgte gjennom tidene selvølgelig.
Her en noen Fleetwood Mac & Co.-ting som kan få deg igang:
- Rumours selvfølgelig, eller gå rett på Tusk. Glem ikke den glatte og pene Tango In the Night fra 87 eller Fleetwood Mac fra 75.
- Boka om Tusk av Rob Trucks fra Amazon
- Buckingham Nicks fra 1973, plata som gjorde at Fleetwood Mac oppdaget låtskriverparet. Og her må du kjøpe på vinyl eller laste ned, denne finnes ikke på cd eller streaming da Lindsey har nektet å reutgi den av en eller annen grunn.
- Tributeplata Just Tell Me That You Want Me med gode coverlåter av spesielt Antony, Lykke Li og Bonnie ''Prince'' Billy & Matt Sweeney.
- De aller fleste av Lindsey Buckinghams soloplater.
- Noen av Stevie Nicks soloplater, kanskje først og fremst Bella Donna.
En god stund etter plukket jeg opp etterfølgeren Tusk (1979). Og spørsmålet er selvfølgelig; hvordan følger man opp en så stor suksess som Rumours? Det finnes bare et godt svar på det; man gjør det ikke. En lager noe annet. Og det var akkurat det ultimatumet Lindsey Buckingham kom og presenterte for Mick Fleetwood. - Nå vil jeg gjøre noe annet med Fleetwood Mac. Og siden Buckingham og partner Stevie Nicks kom inn og reddet et slitent bluesband på midten av 70-tallet fra å råtne bort i glemselen, så fikk han lov til det.
Tusk ble i realiteten Lindseys soloalbum, selv om både Christine McVie og Stevie Nicks leverer gode låter. Det ble en merkelig plate der balladen blir etterfulgt av en merkelig rockelåt der det høres ut som om det er noe som ikke stemmer. Enten er det vokalen, tuningen på gitaren eller at trommene er mikset alt for høyt. Nå var det jo Lindsey som leverte poplåtene tidligere også, men hva bandet tenkte når f.eks. the Ledge, Not That Funny eller Tusk ble presentert i studioet er ikke godt å si. At han var tydelig inspirert av new wave og punk var tydelig, og de to sjangerdefinisjonene har vel aldri vært noe som definerte Fleetwood Mac tidligere. Eller i ettertid for den del. Og hva tenkte plateselskapet som hadde puttet i en mengde penger og tid (1 million dollar over ett år i studio, den dyreste plata tdd på den tiden) i å følge opp en fabelaktig poplate med det som forhåpentligvis skulle bli en plate av samme kaliber?
Den gangen ble Tusk stemplet som en overspriset kalkun av et dobbeltalbum. Ettertiden har gitt det oppreising, den har til og med fått sitt eget volum på en-liten-bok-om-et-album-serien 33 1/3.
Ikke solgte den så dårlig heller, 4 millioner kopier er definitivt akseptabelt, med unntak av når du skal følge opp en av de ti mest solgte gjennom tidene selvølgelig.
Her en noen Fleetwood Mac & Co.-ting som kan få deg igang:
- Rumours selvfølgelig, eller gå rett på Tusk. Glem ikke den glatte og pene Tango In the Night fra 87 eller Fleetwood Mac fra 75.
- Boka om Tusk av Rob Trucks fra Amazon
- Buckingham Nicks fra 1973, plata som gjorde at Fleetwood Mac oppdaget låtskriverparet. Og her må du kjøpe på vinyl eller laste ned, denne finnes ikke på cd eller streaming da Lindsey har nektet å reutgi den av en eller annen grunn.
- Tributeplata Just Tell Me That You Want Me med gode coverlåter av spesielt Antony, Lykke Li og Bonnie ''Prince'' Billy & Matt Sweeney.
- De aller fleste av Lindsey Buckinghams soloplater.
- Noen av Stevie Nicks soloplater, kanskje først og fremst Bella Donna.
lørdag 6. oktober 2012
2012, 3.kvartal
Anbefaler å prøve 45-33 av LCD Soundsystem til løpeturen neste gang. Laget for Nike i 2006 og er lagt opp som en løpetur med to topper. Nå har James Murphy avslørt at han aldri løper, men musikken fungerer godt. Nok en Four Tet-låt dukker opp, Pink ligger godt an til å bli en av årets beste. Dinosaur Jr. har klart å samarbeide om tre plater etter comebacket, noe ingen trodde skulle gå an. Jeg tror nok Lou Barlow svelger endel kameler, men musikken er etter min mening bedre enn noen gang. Denne gangen hører en også litt variasjon i instrumenteringen (f.eks. pianoet som kommer inn når låten passerer 3 min).
Elephant9 har fått med seg Dungen-gitarist Reine Fiske, og har gitt ut et monster av en jazz-rock-plate på Rune Grammofon. Samme selskap, litt mer stille og enda et hakk ut mot avantgardismen er Jådårens store sønn Stian Westerhus, her representert med åpningssporet Shine. Stevie Nicks fra Fleetwood Mac har en lang solokarriere og er kanskje den med mest suksess i etterkant; her er en av de mest uptempo låtene fra den første soloplata. Calexico er tilbake i god form, mye bedre enn de to forrige platene.
Og like før denne mixen var ferdig kom Godspeed og annonserte ny plate, den instrumentale "hyllesten" til generaloberst Ratko Mladic viser at politikk fortsatt et grunnsteinen i det kanadiske kollektivet. De dyttet ut et spor fra the Seer, siste plata til Swans, ut av mixen; to låter av de desidert mest apokalyptiske bandene nå til dags hadde blitt for mye.
01 LCD Soundsystem - You Can't Hide (Shame On You) (45-33, 2006)
02 Flying Lotus - Getting There feat. Niki Randa (Until the Quiet Comes, 2012)
03 Four Tet - Pinnacles (Pink, 2012)
04 Stian Westerhus - Shine (the Matriarch and the Wrong Kind of Flowers, 2012)
05 Ariel Pink's Haunted Graffiti - Kinski Assassin (Mature Themes, 2012)
06 Dinosaur Jr - Don't Pretend You Didn't Know (I Bet On Sky, 2012)
07 Six Organs Of Admittance - Waswasa (Ascent, 2012)
08 Elephant9 & Reine Fiske - Freedom's Children (Atlantis, 2012)
09 Stevie Nicks - Edge of Seventeen (Bella Donna, 1981)
10 Calexico - Sinner In the Sea (Algiers, 2012)
11 Godspeed You! Black Emperor - Mladic ('Allelujah! Don't Bend! Ascend!, 2012)
link
Elephant9 har fått med seg Dungen-gitarist Reine Fiske, og har gitt ut et monster av en jazz-rock-plate på Rune Grammofon. Samme selskap, litt mer stille og enda et hakk ut mot avantgardismen er Jådårens store sønn Stian Westerhus, her representert med åpningssporet Shine. Stevie Nicks fra Fleetwood Mac har en lang solokarriere og er kanskje den med mest suksess i etterkant; her er en av de mest uptempo låtene fra den første soloplata. Calexico er tilbake i god form, mye bedre enn de to forrige platene.
Og like før denne mixen var ferdig kom Godspeed og annonserte ny plate, den instrumentale "hyllesten" til generaloberst Ratko Mladic viser at politikk fortsatt et grunnsteinen i det kanadiske kollektivet. De dyttet ut et spor fra the Seer, siste plata til Swans, ut av mixen; to låter av de desidert mest apokalyptiske bandene nå til dags hadde blitt for mye.
01 LCD Soundsystem - You Can't Hide (Shame On You) (45-33, 2006)
02 Flying Lotus - Getting There feat. Niki Randa (Until the Quiet Comes, 2012)
03 Four Tet - Pinnacles (Pink, 2012)
04 Stian Westerhus - Shine (the Matriarch and the Wrong Kind of Flowers, 2012)
05 Ariel Pink's Haunted Graffiti - Kinski Assassin (Mature Themes, 2012)
06 Dinosaur Jr - Don't Pretend You Didn't Know (I Bet On Sky, 2012)
07 Six Organs Of Admittance - Waswasa (Ascent, 2012)
08 Elephant9 & Reine Fiske - Freedom's Children (Atlantis, 2012)
09 Stevie Nicks - Edge of Seventeen (Bella Donna, 1981)
10 Calexico - Sinner In the Sea (Algiers, 2012)
11 Godspeed You! Black Emperor - Mladic ('Allelujah! Don't Bend! Ascend!, 2012)
link
torsdag 12. juli 2012
ein, zwei, drei, vier, funf, sechs, sieben, acht
Det må jo være slik det skal gjøres. Fra fantastiske Computer World rett inn i Detroit. Og for en samling av dansere! For øyblikket går de første 2:50 på repeat.
Nå er ikke jeg så kjent med stilen i Detroit i 1991, men skulderputer!? Dette føles mer som 1981, hvilket også var året Computer World kom ut.
mandag 9. juli 2012
2012, 2.kvartal
Har ventet på flere utgivelser i det siste, endel har skuffet. Mulig man bygger opp for store forventninger som er umulig å innfri. Som Twin Shadows fantastiske førsteplate klarte fint selv; den siste er ikke dårlig og det hadde nok ikke vært mulig å følge opp den første uansett. Jeg regner med den vokser, 5 seconds holder ihvertfall mål. De beste platene er vel de som bare faller inn fra høyre uten for mye fuss og blæst, som du deretter ikke klarer å legge fra deg.
The Tallest Man On Earth og Mount Eerie startet litt skuffende, men har vokst. Og hvis jeg ikke kveler de så vil de nok fortsette med det. El-P derimot, skuffer ikke. Den er kanskje litt massiv, noe som sikkert også gjør at den varer lengre.
Four Tet har gitt ut musikken sin på 12'' i det siste året og skal samle disse i en cd til høsten og her er det mye bra. Richard Buckners første 7'' er også verdig en plass.
Når the Thing først skulle lage en plate med vokalist kunne de ikke truffet bedre med covervalget enn Madvillains Accordion. Hele plata er veldig bra. Her er det faktisk en hypa plate som traff blink. Neneh Cherry passer godt til ståbass og brumlesax.
Førstelåta er en av frijazzens glemte skatter. Frank Lowe er en saksofonist i klasse med Albert Ayler, Pharoah Sanders, John Gilmore og John Coltrane, mens Rashied Ali (les mer om han her) spilte frijazztrommer som ingen andre. Plata var nok inspirert av Frank Lowes største idol, Coltrane, og plata han gjorde som duo sammen med nettopp Ali; Instellar Space fra 1967, fire måneder før Coltrane døde.
01 Frank Lowe & Rashied Ali - Exchange Part 1 (Duo Exchange, 1973)
02 Oren Ambarchi - Salt (Audience Of One, 2012)
03 Neil Young - Dead Man opening credits (Dead Man Soundtrack, 2012)
04 the Tallest Man On Earth - Bright Lanterns (There's No Leaving Now, 2012)
05 Richard Buckner - Lost (Willow 7'', 2012)
06 Mount Eerie - Lone Bell (Clear Moon, 2012)
07 Twin Shadow - Five Seconds (Confess, 2012)
08 David Lynch & Angelo Badalamenti - You Killed Mike (Twin Peaks Archives, 2012)
09 Neneh Cherry & the Thing - Accordion (the Cherry Thing, 2012)
10 El-P - Drones Over Bklyn (Cancer 4 Cure, 2012)
11 Oneohtrix Point Never - Nassau (Replica, 2011)
12 Four Tet - Locked (Locked 12'', 2011)
13 Actress - Ascending (R.I.P, 2012)
14 Biosphere - Il Mio Tormento (L'incoronazione di Poppea, 2012)
15 the Flaming Lips - Is David Bowie Dying (featuring Neon Indian) (Heady Fwends, 2012)
link
The Tallest Man On Earth og Mount Eerie startet litt skuffende, men har vokst. Og hvis jeg ikke kveler de så vil de nok fortsette med det. El-P derimot, skuffer ikke. Den er kanskje litt massiv, noe som sikkert også gjør at den varer lengre.
Four Tet har gitt ut musikken sin på 12'' i det siste året og skal samle disse i en cd til høsten og her er det mye bra. Richard Buckners første 7'' er også verdig en plass.
Når the Thing først skulle lage en plate med vokalist kunne de ikke truffet bedre med covervalget enn Madvillains Accordion. Hele plata er veldig bra. Her er det faktisk en hypa plate som traff blink. Neneh Cherry passer godt til ståbass og brumlesax.
Førstelåta er en av frijazzens glemte skatter. Frank Lowe er en saksofonist i klasse med Albert Ayler, Pharoah Sanders, John Gilmore og John Coltrane, mens Rashied Ali (les mer om han her) spilte frijazztrommer som ingen andre. Plata var nok inspirert av Frank Lowes største idol, Coltrane, og plata han gjorde som duo sammen med nettopp Ali; Instellar Space fra 1967, fire måneder før Coltrane døde.
01 Frank Lowe & Rashied Ali - Exchange Part 1 (Duo Exchange, 1973)
02 Oren Ambarchi - Salt (Audience Of One, 2012)
03 Neil Young - Dead Man opening credits (Dead Man Soundtrack, 2012)
04 the Tallest Man On Earth - Bright Lanterns (There's No Leaving Now, 2012)
05 Richard Buckner - Lost (Willow 7'', 2012)
06 Mount Eerie - Lone Bell (Clear Moon, 2012)
07 Twin Shadow - Five Seconds (Confess, 2012)
08 David Lynch & Angelo Badalamenti - You Killed Mike (Twin Peaks Archives, 2012)
09 Neneh Cherry & the Thing - Accordion (the Cherry Thing, 2012)
10 El-P - Drones Over Bklyn (Cancer 4 Cure, 2012)
11 Oneohtrix Point Never - Nassau (Replica, 2011)
12 Four Tet - Locked (Locked 12'', 2011)
13 Actress - Ascending (R.I.P, 2012)
14 Biosphere - Il Mio Tormento (L'incoronazione di Poppea, 2012)
15 the Flaming Lips - Is David Bowie Dying (featuring Neon Indian) (Heady Fwends, 2012)
link
lørdag 21. april 2012
2012, 1.kvartal
Egentlig lite ny musikk som har begreistret i det siste, Julia Holter og Oren Ambarchi sine siste holder absolutt mål, det gjør Burial og Darkside (et prosjekt av Nicolas Jaar) sine ep'er også. Ellers fikk jeg høre om Lindsay Buckingham og Stevie Nicks sin plate før de ble hentet opp av Fleetwood Mac. Den har ikke havnet på cd, så her er det kun nedlastning (eller brukt vinyl) som duger. Og da havnet også Tusk låta the Ledge på lista, typisk energisk Buckinghamsk rock. Jayhawkskonserten var trivelig. De minnet mest om en gjeng med gamle sløydlærere. Kunne stått der mye lengre. Siri Nilsen har flere bra låter på siste plate, denne minner litt om Steve Reich. Det hadde jeg ikke trodd. Earth går i de engelske folkmusikernes spor, selvfølgelig med en liten ekstra dose svartmaling. Andy Stott lager noe som ligner på techno, men på halv speed. A Song For You er en av de beste låtene noensinne laget. As We Used To Sing er en cover av Sonny Sharrock, drivende god jazzrock. Mye David Sylvian som har snurret i det siste, Canton av Japan mangler stemmen, men har et fantastisk 80-talls lydbilde med en kinesisk (ja, ikke japansk) vri som representerer Tin Drum godt. Lurer på om det var der Diesel Dahl tok bandnavnet han brukte etter TNT? Drums Of War... For de som liker Kiss; ja, det er en coverlåt til slutt.
01 the Scene Creamers - Better All the Time (I Suck On That Emotion, 2003)
02 Julia Holter - In the Same Room (Ekstasis, 2012)
03 Darkside - A1 (Darkside 12'', 2011)
04 Siri Nilsen - Brev (Alle Snakker Sant, 2011)
05 Gram Parsons - A Song For You (GP, 1973)
06 the Jayhawks - Tiny Arrows (Mockingbird Time, 2011)
07 Buckingham & Nicks - Crying In the Night (Buckingham & Nicks, 1973)
08 Fleetwood Mac - the Ledge (Fleetwood Mac, 1979)
09 Earth - His Teeth Old Brightly Shine (Angels of Darkness, Demons of Light II, 2012)
10 Burial - Ashtray Wasp (Kindred EP, 2012)
11 Andy Stott - Posers (We Stay Together, 2011)
12 Bushman's Revenge - As We Used To Sing (A Little Bit Of Big Bonanza, 2012)
13 Japan - Canton (Tin Drum, 1981)
14 Oren Ambarchi - Fractured Mirror (Audience Of One, 2012)
link
01 the Scene Creamers - Better All the Time (I Suck On That Emotion, 2003)
02 Julia Holter - In the Same Room (Ekstasis, 2012)
03 Darkside - A1 (Darkside 12'', 2011)
04 Siri Nilsen - Brev (Alle Snakker Sant, 2011)
05 Gram Parsons - A Song For You (GP, 1973)
06 the Jayhawks - Tiny Arrows (Mockingbird Time, 2011)
07 Buckingham & Nicks - Crying In the Night (Buckingham & Nicks, 1973)
08 Fleetwood Mac - the Ledge (Fleetwood Mac, 1979)
09 Earth - His Teeth Old Brightly Shine (Angels of Darkness, Demons of Light II, 2012)
10 Burial - Ashtray Wasp (Kindred EP, 2012)
11 Andy Stott - Posers (We Stay Together, 2011)
12 Bushman's Revenge - As We Used To Sing (A Little Bit Of Big Bonanza, 2012)
13 Japan - Canton (Tin Drum, 1981)
14 Oren Ambarchi - Fractured Mirror (Audience Of One, 2012)
link
torsdag 23. februar 2012
BtS
Vår, 1997, Akers Mic Trondheim
Står i kassa for å kjøpe noen cd'er med det merkelige kortsystemet de hadde på den tiden (cd-heftet var kopiert og laminert) , og står bak en som ganske rystet vil bytte en cd som virkelig ikke hadde falt i smak. Ekspeditøren, som jeg senere ble godt kjent med, var villig til å bytte, det virket som om kunden hadde kjøpt den på sterk anbefaling av akkurat den samme personen. Den var visst for mye prog og gitaronani eller noe slikt, helt ulikt de to forrige platene deres.
Selvfølgelig var det Perfect From Now On av Built to Spill (jeg hadde kortet i handa) han snakket om og som jeg kjøpte rett etter at han hadde gått ut (lurer på om jeg fikk akkurat det samme eksemplaret). Velvet Waltz er bare en av åtte proggete gitaronanisymfonier på denne plata, og er det lenge siden så ta fram dine hörlurar og spill hele plata gjennom.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
