ein, zwei, drei, vier, funf, sechs, sieben, acht

Det må jo være slik det skal gjøres. Fra fantastiske Computer World rett inn i Detroit. Og for en samling av dansere! For øyblikket går de første 2:50 på repeat.
Nå er ikke jeg så kjent med stilen i Detroit i 1991, men skulderputer!? Dette føles mer som 1981, hvilket også var året Computer World kom ut.

2012, 2.kvartal

Har ventet på flere utgivelser i det siste, endel har skuffet. Mulig man bygger opp for store forventninger som er umulig å innfri. Som Twin Shadows fantastiske førsteplate klarte fint selv; den siste er ikke dårlig og det hadde nok ikke vært mulig å følge opp den første uansett. Jeg regner med den vokser, 5 seconds holder ihvertfall mål. De beste platene er vel de som bare faller inn fra høyre uten for mye fuss og blæst, som du deretter ikke klarer å legge fra deg.
The Tallest Man On Earth og Mount Eerie startet litt skuffende, men har vokst. Og hvis jeg ikke kveler de så vil de nok fortsette med det. El-P derimot, skuffer ikke. Den er kanskje litt massiv, noe som sikkert også gjør at den varer lengre.
Four Tet har gitt ut musikken sin på 12'' i det siste året og skal samle disse i en cd til høsten og her er det mye bra. Richard Buckners første 7'' er også verdig en plass.
Når the Thing først skulle lage en plate med vokalist kunne de ikke truffet bedre med covervalget enn Madvillains Accordion. Hele plata er veldig bra. Her er det faktisk en hypa plate som traff blink. Neneh Cherry passer godt til ståbass og brumlesax.
Førstelåta er en av frijazzens glemte skatter. Frank Lowe er en saksofonist i klasse med Albert Ayler, Pharoah Sanders, John Gilmore og John Coltrane, mens Rashied Ali (les mer om han her) spilte frijazztrommer som ingen andre. Plata var nok inspirert av Frank Lowes største idol, Coltrane, og plata han gjorde som duo sammen med nettopp Ali; Instellar Space fra 1967, fire måneder før Coltrane døde.

01 Frank Lowe & Rashied Ali - Exchange Part 1 (Duo Exchange, 1973)
02 Oren Ambarchi - Salt (Audience Of One, 2012)
03 Neil Young - Dead Man opening credits (Dead Man Soundtrack, 2012)
04 the Tallest Man On Earth - Bright Lanterns (There's No Leaving Now, 2012)
05 Richard Buckner - Lost (Willow 7'', 2012)
06 Mount Eerie - Lone Bell (Clear Moon, 2012)
07 Twin Shadow - Five Seconds (Confess, 2012)
08 David Lynch & Angelo Badalamenti - You Killed Mike (Twin Peaks Archives, 2012)
09 Neneh Cherry & the Thing - Accordion (the Cherry Thing, 2012)
10 El-P - Drones Over Bklyn (Cancer 4 Cure, 2012)
11 Oneohtrix Point Never - Nassau (Replica, 2011)
12 Four Tet - Locked (Locked 12'', 2011)
13 Actress - Ascending (R.I.P, 2012)
14 Biosphere - Il Mio Tormento (L'incoronazione di Poppea, 2012)
15 the Flaming Lips - Is David Bowie Dying (featuring Neon Indian) (Heady Fwends, 2012)

link

2012, 1.kvartal

Egentlig lite ny musikk som har begreistret i det siste, Julia Holter og Oren Ambarchi sine siste holder absolutt mål, det gjør Burial og Darkside (et prosjekt av Nicolas Jaar) sine ep'er også. Ellers fikk jeg høre om Lindsay Buckingham og Stevie Nicks sin plate før de ble hentet opp av Fleetwood Mac. Den har ikke havnet på cd, så her er det kun nedlastning (eller brukt vinyl) som duger. Og da havnet også Tusk låta the Ledge på lista, typisk energisk Buckinghamsk rock. Jayhawkskonserten var trivelig. De minnet mest om en gjeng med gamle sløydlærere. Kunne stått der mye lengre. Siri Nilsen har flere bra låter på siste plate, denne minner litt om Steve Reich. Det hadde jeg ikke trodd. Earth går i de engelske folkmusikernes spor, selvfølgelig med en liten ekstra dose svartmaling. Andy Stott lager noe som ligner på techno, men på halv speed. A Song For You er en av de beste låtene noensinne laget. As We Used To Sing er en cover av Sonny Sharrock, drivende god jazzrock. Mye David Sylvian som har snurret i det siste, Canton av Japan mangler stemmen, men har et fantastisk 80-talls lydbilde med en kinesisk (ja, ikke japansk) vri som representerer Tin Drum godt. Lurer på om det var der Diesel Dahl tok bandnavnet han brukte etter TNT? Drums Of War... For de som liker Kiss; ja, det er en coverlåt til slutt.
01 the Scene Creamers - Better All the Time (I Suck On That Emotion, 2003)
02 Julia Holter - In the Same Room (Ekstasis, 2012)
03 Darkside - A1 (Darkside 12'', 2011)
04 Siri Nilsen - Brev (Alle Snakker Sant, 2011)
05 Gram Parsons - A Song For You (GP, 1973)
06 the Jayhawks - Tiny Arrows (Mockingbird Time, 2011)
07 Buckingham & Nicks - Crying In the Night (Buckingham & Nicks, 1973)
08 Fleetwood Mac - the Ledge (Fleetwood Mac, 1979)
09 Earth - His Teeth Old Brightly Shine (Angels of Darkness, Demons of Light II, 2012)
10 Burial - Ashtray Wasp (Kindred EP, 2012)
11 Andy Stott - Posers (We Stay Together, 2011)
12 Bushman's Revenge - As We Used To Sing (A Little Bit Of Big Bonanza, 2012)
13 Japan - Canton (Tin Drum, 1981)
14 Oren Ambarchi - Fractured Mirror (Audience Of One, 2012)

link

BtS

Vår, 1997, Akers Mic Trondheim
Står i kassa for å kjøpe noen cd'er med det merkelige kortsystemet de hadde på den tiden (cd-heftet var kopiert og laminert) , og står bak en som ganske rystet vil bytte en cd som virkelig ikke hadde falt i smak. Ekspeditøren, som jeg senere ble godt kjent med, var villig til å bytte, det virket som om kunden hadde kjøpt den på sterk anbefaling av akkurat den samme personen. Den var visst for mye prog og gitaronani eller noe slikt, helt ulikt de to forrige platene deres.
Selvfølgelig var det Perfect From Now On av Built to Spill (jeg hadde kortet i handa) han snakket om og som jeg kjøpte rett etter at han hadde gått ut (lurer på om jeg fikk akkurat det samme eksemplaret). Velvet Waltz er bare en av åtte proggete gitaronanisymfonier på denne plata, og er det lenge siden så ta fram dine hörlurar og spill hele plata gjennom.

2011, 4.kvartal

Årets siste mix.
Endelig har jeg skjønt Talk Talks Laughing Stock, Spirit Of Eden har jeg likt lenge, men aldri deres siste.
Tok meg endelig tid til PJ, og det var lurt.
Frank Ocean og M83 har laget årets to beste enkeltlåter, Midnight City har til og med klart det mesterstykket og avslutte med en vellykket saksofonsolo, noe bare Åge har klart før han.
Stian Westerhus er nå med i Molværs band, det høres på Recoil.
Og Colin Stetson har laget årets mest imponerende stykke musikk.

01 Grouper - Alien Observer (A I A Alien Observer, 2011)
02 Bonnie "Prince" Billy - New Whaling (Wolfroy Goes To Town, 2011)
03 Nils Frahm - Keep (Felt, 2011)
04 Oneohtrix Point Never - Sleep Dealer (Replica, 2011)
05 Ford & Lopatin - Too Much MIDI (Please Forgive Me) (Channel Pressure, 2011)
06 M83 - Midnight City (Hurry Up We're Dreaming, 2011)
07 Frank Ocean - Swim Good (Nostalgia, Ultra, 2011)
08 Nils Petter Molvær - Recoil (Baboon Moon, 2011)
09 PJ Harvey - the Glorious Land (Let England Shake, 2011)
10 Talk Talk - After the Flood (Laughing Stock, 1991)
11 Colin Stetson - Those Who Didn't Run (Those Who Didn't Run 10", 2011)
12 Iggy Pop - Dum Dum Boys (the Idiot, 1977)
13 Aphex Twin - Avril 14th (Drukqs, 2001)
14 Wolves In the Throne Room - Thuja Magus Imperium (Celestial Lineage, 2011)

link

20 beste fra 2011

Som vanlig er det vanskelig å nummerere lista, den forandrer seg fra dag til dag. Siste nummerering er basert på hva jeg har hørt på mest og hva som faktisk har holdt seg oppe. Det går nok litt ut over de som kom sist på året, f.eks. Wilco, Oneohtrix Point Never og PJ Harvey (som kom ut ganske tidlig, men som jeg ikke hørte på). Dersom Iron & Wine hadde kommet på senhøsten ville den vært høyere (tapte seg litt), mens Stephen Malkmus & the Jicks hadde havnet lavere (har vokst).
To plater er rene nedlastningsplater; Frank Ocean ble tvunget til å legge ut sin gratis da Def Jam av en eller annen grunn ikke ville, mens David Lynch & Angelo Badalamentis samling av Twin Peaks-relaterte lydfiler har kommet i små pakker hele året. Og her snakker vi om en samling på 109 låter!
Åtte er nye oppdagelser; Peaking Lights, Frank Ocean, Ford & Lopatin, the Last Hurrah!!!, Stein Torleif Bjella, Colin Stetson, Shabazz Palaces og Tyler the Creator. Peaking Lights låter som krautrock mikset av Lee Scratch Perry og har holdt seg så bra hele året at den havnet helt øverst. Colin Stetsons utrolige single takes/multitrack-recordings anbefales på det sterkeste, det samme gjør 80-talls retroen i Ford & Lopatins Channel Pressure, Lopatin er også på lista som Oneohtrix Point Never. Stein Torleif Bjella er Norges følsomme og personlige svar på Townes Van Zandt.

Panda Bear overbeviste på singelslippene fra i fjor og jeg synes de var bedre enn Sonic Boom miksene som kom på selve plata.

Bill Callahan og Bonnie "Prince" Billy av året står seg veldig godt; ikke bare sammenlignet med årets plater, men også sine utallige tidligere utgivelser. Det er vel kanskje ikke her en begynner for å høre på dem for første gang, den plata kommer ingen av dem til å lage igjen.

Alt i alt ble det veldig mange utgivelser som nesten havnet på lista, det hadde ikke gjort noe om den hadde vært dobbelt så lang.

01 peaking lights - 936
02 bill callahan - apocalypse!
03 bonnie "prince" billy - wolfroy goes to town
04 frank ocean - nostalgia, ultra
05 ford & lopatin - channel pressure
06 stephen malkmus & the jicks - mirror traffic
07 the last hurrah!!! - spiritual non-believers
08 david lynch & angelo badalamenti - the twin peaks archive
09 bon iver - bon iver
10 pj harvey - let england shake
11 stein torleif bjella - vonde visu
12 gang gang dance - eye contact
13 colin stetson - new history warfare vol.2 (judges) & those who didn't run
14 oneohtrix point never - replica
15 richard buckner - our blood
16 panda bear - tomboy
17 wilco - the whole love
18 shabazz palaces - black up
19 iron & wine - kiss each other clean
20 tyler the creator - goblin

Deathprod tape 1991

Demon Box vil nok for alltid stå som en av mine største musikalske åpenbaringer. Etter å ha brukt store deler av min lyttetid på grunge (Nirvana, Soundgarden, Alice In Chains), nyere indiehelter (Sonic Youth, Pavement, Sebadoh, Guided By Voices) og gamle rockehelter (Led Zeppelin, Velvet Underground), var Demon Box plata som samlet alle disse bandene i ett dobbeltalbum. Folkmusikk avløst av en utmerket poplåt avløst av tunge riff avløst av Throbbing Gristle-aktig metall avløst av akustisk gitarlåt. Og det var bare side A på vinylen; slik fortsatte det på de påfølgende tre sidene.
Et av elementene som skilte 1993-Motorpsycho fra forrige utgave var støyen. Sonic Youth og til dels Velvet Underground hadde noe av det samme utrykket som Motorpsycho produserte, men her var støy hovedsakelig knyttet til feedback. Motorpsycho utvidet istedet bandet med en støymusiker i Helge Sten aka Deathprod. Deathprod var kreditert med Noise generation & audio virus, noe som viste seg å handle om selvbygde støybokser og gamle forgangne støyinstrumenter.
Gutwrench, Mountain, Tuesday Morning, Step Inside Again og Demon Box er alle dynket i audio virus signert Deathprod. Tror det var Puls eller Beat som hadde en annonse fra Origami / KomKol der det blant Origamirelaterte utgivelser hadde sneket seg inn en Deathprod-tape. Jeg skrev brev til KomKol med ønske om å kjøpe denne tapen og fikk brev tilbake med tape fra Ole Henrik Moe (eller Ohm som artistnavnet var). Der sto det at jeg skulle sette inn 50kr på en konto og takk for kjøpet. Så enkelt var det i pre-epost dager.

Side A fylles av Deep Throat Puke Orgasms som visstnok skal være et performance soundtrack fra 1991. Ikke så ulikt lydbildet som Alan Splet og David Lynch kokte ihop til Eraserhead; mørk, industriell elektrisk støy.
Side B består av 4 stykk Reference Frequencies; nummer 2,6,7 og 8, der de to første ikke er inkludert på den svarte boksen utgitt på Rune Grammofon i 2004. RF2 og RF6 er mer lydlandskaper i kontrast til RF7 og RF8 med sine repeterende droner.
RF7 og 8 + de to siste DTPO peker mot det Deathprod skal gjøre http://www.blogger.com/img/blank.gifpå Treetop Drive, mens resten minner mer om den støyen som krydrer deler av Demon Box. Dette er nok for de ekstremt interesserte, men det gir et godt innblikk i noe av det første kjente materialet Helge Sten ga ut som Deathprod.
Min utgave er nummer 6/17 og er kjøpt 2-3 år etter utgivelsesdato og utgaven som ligger på discogs.com er nummer 3/17. Dersom tapene ble solgt med økende nummer kan det hende at førsteopplaget ikke ble utsolgt. Og det blir vel neppe noe andreopplag.

link