Flaming Lips har kanskje laget årets album, ihvertfall ikke langt fra. Det har ikke de to neste, men de har alltid noen låter som er bra. Devendra er derimot tilbake igjen etter noen gørrkjedelige plater. Og det er så sannelig Daft Punk også. Oblivion av Grimes er en av mine favorittlåter fra i fjor, og burde vært høyere på årslista for i fjor. Den kom bare litt for seint. The Knife kniver med the Flaming Lips om årets så langt, jeg tror den leder. Og Melvins slutter aldri å overraske, denne gangen er det Roxy Music cover med Jello Biafra på vokal. Den siste låta frykter jeg det er bare meg som orker å høre på. Jeg forstår ikke hvorfor, men sånn er det visst.
link
Siden det er så lenge siden jeg la ut noe sist har jeg samlet en bonus; 10 av mine favorittlåter fra 1980, pluss/minus noen år. Jeg tror New Wave / Psychobilly er de to merkelappene en kan henge på bandene.
link
søndag 26. mai 2013
mandag 21. januar 2013
fredag 11. januar 2013
20 beste fra 2012
01
Four Tet
Pink
02
Ariel Pink's Haunted Graffiti
Mature Themes
03
the Swans
the Seer
04
Godspeed You! Black Emperor
'Allelujah! Don't Bend! Ascend!
05
Laurel Halo
Quarantine
06
Ida Jenshus
Someone To Love
07
Burial
Kindred 12" / Truant bw Rough Sleeper 12"
08
Calexico
Algiers
09
Dinosaur Jr.
I Bet On Sky
10
Scott Walker
Bish Bosch
11
Julia Holter
Ekstasis
12
Oren Ambarchi
Audience of One
13
Elephant9 & Reine Fiske
Atlantis
14
Mount Eerie
Clear Moon / Ocean Roar
15
the Tallest Man On Earth
There's No Leaving Now
16
Chromatics
Kill For Love
17
Ufomammut
ORO: Opus Alter / ORO: Opus Primum
18
Andy Stott
Luxury Problems
19
Grimes
Visions
20
Stian Westerhus
the Matriarch and the Wrong Kind of Flowers
Four Tet
Pink
02
Ariel Pink's Haunted Graffiti
Mature Themes
03
the Swans
the Seer
04
Godspeed You! Black Emperor
'Allelujah! Don't Bend! Ascend!
05
Laurel Halo
Quarantine
06
Ida Jenshus
Someone To Love
07
Burial
Kindred 12" / Truant bw Rough Sleeper 12"
08
Calexico
Algiers
09
Dinosaur Jr.
I Bet On Sky
10
Scott Walker
Bish Bosch
11
Julia Holter
Ekstasis
12
Oren Ambarchi
Audience of One
13
Elephant9 & Reine Fiske
Atlantis
14
Mount Eerie
Clear Moon / Ocean Roar
15
the Tallest Man On Earth
There's No Leaving Now
16
Chromatics
Kill For Love
17
Ufomammut
ORO: Opus Alter / ORO: Opus Primum
18
Andy Stott
Luxury Problems
19
Grimes
Visions
20
Stian Westerhus
the Matriarch and the Wrong Kind of Flowers
onsdag 12. desember 2012
2012, 4.kvartal
Kanskje den minst tilgjengelige mixen jeg har satt sammen på lenge, litt mye blips & blops & dub. Ida Jenshus måtte plukkes ut, sjelfull køntri brøt rett og slett for mye med det andre. Scott Walker måtte med uansett, selv om han ikke passer sammen med noe annet. Nok et merkelig album som tar lang tid å sette seg inn i. Kan være fordi du ikke klarer så lenge i gangen, men av en eller annen grunn så prøver jeg på nytt igjen og på nytt igjen.
Kunne egentlig tatt hvilken som helst låt fra Four Tet's Pink, den har jeg hørt mye på. Bat For Lashes har jeg derimot ikke hørt mye på, men Laura står seg på en lytt.
Midtdelen er preget av dub/dubstep fra Laurel Halo, Peaking Lights og Andy Stott, der ihvertfall den første og siste artisten har markert seg på lister i år (Laurel kapret 1.plassen i the Wire). Peaking Lights har klart å gi ut en dubversjon av sin Lucifer fra tidligere i år. Forstår ikke hvorfor de prøver å skrive poplåter når det er dub de kan.
Nok en deluxeutgivelse av Motorpsycho, denne gangen med et glemt album. Innspilt i et stort rom på Kunstakademiet i Trondheim vinteren 95 og skrapet rett etterpå. Burde absolutt sett en utgivelsesdato, og nå fikk den heldigvis det. Swans har laget et monster av et album, apokalyptisk og mørkt som vanlig. Og Neil Young har kommet til seg selv igjen. Ihvertfall på noen låter.
01 Four Tet - Peace For Earth (Pink, 2012)
02 Bat For Lashes - Laura (the Haunted Man, 2012)
03 Scott Walker - Epizootics! (Bish Bosch, 2012)
04 Laurel Halo - Carcass (Quarantine, 2012)
05 Peaking Lights - Lo Dub High Dub (Lucifer In Dub, 2012)
06 Andy Stott - Sleepless (Luxury Problems, 2012)
07 Motorpsycho - When the World Sleeps (Blissard Deluxe, 2012)
08 Swans - Avatar (the Seer, 2012)
09 Raime - Your Cast Will Tire (Quarter Turns Over A Living Line, 2012)
10 Neil Young - Walk Like A Giant (Psychedelic Pill, 2012)
link
Kunne egentlig tatt hvilken som helst låt fra Four Tet's Pink, den har jeg hørt mye på. Bat For Lashes har jeg derimot ikke hørt mye på, men Laura står seg på en lytt.
Midtdelen er preget av dub/dubstep fra Laurel Halo, Peaking Lights og Andy Stott, der ihvertfall den første og siste artisten har markert seg på lister i år (Laurel kapret 1.plassen i the Wire). Peaking Lights har klart å gi ut en dubversjon av sin Lucifer fra tidligere i år. Forstår ikke hvorfor de prøver å skrive poplåter når det er dub de kan.
Nok en deluxeutgivelse av Motorpsycho, denne gangen med et glemt album. Innspilt i et stort rom på Kunstakademiet i Trondheim vinteren 95 og skrapet rett etterpå. Burde absolutt sett en utgivelsesdato, og nå fikk den heldigvis det. Swans har laget et monster av et album, apokalyptisk og mørkt som vanlig. Og Neil Young har kommet til seg selv igjen. Ihvertfall på noen låter.
01 Four Tet - Peace For Earth (Pink, 2012)
02 Bat For Lashes - Laura (the Haunted Man, 2012)
03 Scott Walker - Epizootics! (Bish Bosch, 2012)
04 Laurel Halo - Carcass (Quarantine, 2012)
05 Peaking Lights - Lo Dub High Dub (Lucifer In Dub, 2012)
06 Andy Stott - Sleepless (Luxury Problems, 2012)
07 Motorpsycho - When the World Sleeps (Blissard Deluxe, 2012)
08 Swans - Avatar (the Seer, 2012)
09 Raime - Your Cast Will Tire (Quarter Turns Over A Living Line, 2012)
10 Neil Young - Walk Like A Giant (Psychedelic Pill, 2012)
link
mandag 12. november 2012
Scott Walker - fra boyband til avantgarde
Link:
Scott Walker compiled by tobotomizer
Scott Walker har fulgt en merkelig karrierevei. I likhet med David Sylvian, Alex Chilton og Mark Hollis startet han lovende som ungpikeidol og endte lang ute på musikkens avantgardiske venstrefløy.
Som en av tre Walker Brothers flyttet de fra California til England for å bli idoler og fikk flere hits med sine orkestrerte coverlåter. Scott fant ganske raskt ut at dette ikke var helt hans greie, og begynte i 1967 en solokarriere med Scott (67). Orkestreringen var fortsatt tilstede, men i en litt mer utradisjonell form. Svulstig er vel en god beskrivelse. Ofte sammenlignet med Frank Sinatra og Tony Bennett pågrunn av sin dype barytonstemme sang Scott, i motsetning til de andre croonerne, låter om transvestitter, homosexualitet, prostitusjon, Josef Stalin ("the Old Man's Back Again (Dedicated to the Neo-Stalinist Regime)") og Ingmar Bergmans "the Seventh Seal". De første tre punktene på lista kom ganske naturlig når hans favorittlåtskriver var fransk og het Jacques Brel (her representert med "Jackie").
Scott (67) ble til Scott 2 (68) som ble til Scott 3 (69) som ble til Scott 4 (69), og med synkende popularitet. Det som startet som et coverprosjekt med noen originaler ble etterhvert til det motsatte og "Scott 4", hans beste og mest gjennomførte plate, besto kun av originaler. Problemet var bare at publikum ikke fulgte med.
Desillusjonert og uten en god plan for neste steg fikk han tilbud fra BBC om å lage et TV show. Scott Walker Sings Songs From His TV Series (69) er starten på en ganske laber dekade for popstjernen. En kan fundere på hva som gikk gjennom hodet hans i den perioden, den ene dårlige coverplata ble avløst av en annen. Noen unntak er det selvfølgelig; enkelte kombinasjoner av låt/stemme måtte rett og slett bare fungere ("Ain't No Sunshine" f.eks.).
Mens Scott gikk i mental pause begynte flere musikere å komme med anerkjennende nikk i hans retning. To som definitivt har videreført vokalen til Scott er tidligere nevnte Sylvian, Iggy Pop og ikke minst David Bowie. Bare ta en ekstra lytt på Station to Station (76) og Heroes (77).
Etter å ha levert 6 under middelmådige plater prøver the Walker Brothers seg igjen. De får en deal på tre plater med GTO fortsetter middelmådigheten på de to første platene. GTO bestemmer seg for å legge inn årene og the Walker Brothers skal spille inn en siste plate. De blir enige om å lage akkurat det de har lyst til siden selskapet allikevel er ferdig. De fire låtene som Scott lager bryter kraftig med det han har gjort tidligere, her er det mer trommer, mer svulstig vokal og en blek og fremmedgjort stemning over låtene. Platen blir hyllet av kritikere, spesielt de fire første låtene skrevet av Scott, men selger dårlig igjen.
Så blir det stille noen år før Climate of Hunter plutselig dukker opp helt på slutten av 1983. Her fortsetter utviklingen fra Nite Flights, vokalen som tidligere har vært svulstig tenderer nå endå mer mot opera. Scott har en ide om at musikerne ikke skal kjenne til melodien til låtene de skal spille på, noe som skal gi dem et preg av å være litt usammenhengende og at musikerne ikke skulle samarbeide om sluttresultatet. Fire av låtene fikk heller ikke tittel da det ville gi lytteren føringer i forhold til låtene. Musikere på plata inkluderer frijazzlegende Evan Parker, Dire Straits gitarist Mark Knopfler og koring på singelen er ingen andre enn Billy Ocean.
De neste to platene, Tilt (95) og the Drift (06), er mørke, skremmende opus nesten uten melodier. Her er det strukturer og stemninger som gjelder. Delvise unntak er det, "Farmer In the City" er et av dem, men ellers er det eksperimentelt og avantgardistisk så det holder. Lenge mellom platene og vanskelig tilgjengelige er de, men vokalen er fortsatt umiskjennelig Scott Walker. Et lite mellomsteg med et soundtrack for Pola X er eneste lyd fra Scott i denne perioden. Han har aldri vært særlig snakkesalig, men nå er det år mellom hver journalist som får han i tale. Derfor må det kunne sies å være et scoop at the Wire har fått mannen i tale i denne månedens utgave. Men så kommer jo også en ny plate 3.desember, en smakebit er kommet. Ta en kikk på entusiastiske fans som har skrevet kommentarer på videoen.
Ny plate er altså Bish Bosch som er ute på 4AD snart.
En ny bok som dekker hele karrieren er nå ute på the Wire sin onlineshop.
Scott Walker compiled by tobotomizer
Scott Walker har fulgt en merkelig karrierevei. I likhet med David Sylvian, Alex Chilton og Mark Hollis startet han lovende som ungpikeidol og endte lang ute på musikkens avantgardiske venstrefløy.
Som en av tre Walker Brothers flyttet de fra California til England for å bli idoler og fikk flere hits med sine orkestrerte coverlåter. Scott fant ganske raskt ut at dette ikke var helt hans greie, og begynte i 1967 en solokarriere med Scott (67). Orkestreringen var fortsatt tilstede, men i en litt mer utradisjonell form. Svulstig er vel en god beskrivelse. Ofte sammenlignet med Frank Sinatra og Tony Bennett pågrunn av sin dype barytonstemme sang Scott, i motsetning til de andre croonerne, låter om transvestitter, homosexualitet, prostitusjon, Josef Stalin ("the Old Man's Back Again (Dedicated to the Neo-Stalinist Regime)") og Ingmar Bergmans "the Seventh Seal". De første tre punktene på lista kom ganske naturlig når hans favorittlåtskriver var fransk og het Jacques Brel (her representert med "Jackie").
Scott (67) ble til Scott 2 (68) som ble til Scott 3 (69) som ble til Scott 4 (69), og med synkende popularitet. Det som startet som et coverprosjekt med noen originaler ble etterhvert til det motsatte og "Scott 4", hans beste og mest gjennomførte plate, besto kun av originaler. Problemet var bare at publikum ikke fulgte med.
Desillusjonert og uten en god plan for neste steg fikk han tilbud fra BBC om å lage et TV show. Scott Walker Sings Songs From His TV Series (69) er starten på en ganske laber dekade for popstjernen. En kan fundere på hva som gikk gjennom hodet hans i den perioden, den ene dårlige coverplata ble avløst av en annen. Noen unntak er det selvfølgelig; enkelte kombinasjoner av låt/stemme måtte rett og slett bare fungere ("Ain't No Sunshine" f.eks.).
Mens Scott gikk i mental pause begynte flere musikere å komme med anerkjennende nikk i hans retning. To som definitivt har videreført vokalen til Scott er tidligere nevnte Sylvian, Iggy Pop og ikke minst David Bowie. Bare ta en ekstra lytt på Station to Station (76) og Heroes (77).
Etter å ha levert 6 under middelmådige plater prøver the Walker Brothers seg igjen. De får en deal på tre plater med GTO fortsetter middelmådigheten på de to første platene. GTO bestemmer seg for å legge inn årene og the Walker Brothers skal spille inn en siste plate. De blir enige om å lage akkurat det de har lyst til siden selskapet allikevel er ferdig. De fire låtene som Scott lager bryter kraftig med det han har gjort tidligere, her er det mer trommer, mer svulstig vokal og en blek og fremmedgjort stemning over låtene. Platen blir hyllet av kritikere, spesielt de fire første låtene skrevet av Scott, men selger dårlig igjen.
Så blir det stille noen år før Climate of Hunter plutselig dukker opp helt på slutten av 1983. Her fortsetter utviklingen fra Nite Flights, vokalen som tidligere har vært svulstig tenderer nå endå mer mot opera. Scott har en ide om at musikerne ikke skal kjenne til melodien til låtene de skal spille på, noe som skal gi dem et preg av å være litt usammenhengende og at musikerne ikke skulle samarbeide om sluttresultatet. Fire av låtene fikk heller ikke tittel da det ville gi lytteren føringer i forhold til låtene. Musikere på plata inkluderer frijazzlegende Evan Parker, Dire Straits gitarist Mark Knopfler og koring på singelen er ingen andre enn Billy Ocean.
De neste to platene, Tilt (95) og the Drift (06), er mørke, skremmende opus nesten uten melodier. Her er det strukturer og stemninger som gjelder. Delvise unntak er det, "Farmer In the City" er et av dem, men ellers er det eksperimentelt og avantgardistisk så det holder. Lenge mellom platene og vanskelig tilgjengelige er de, men vokalen er fortsatt umiskjennelig Scott Walker. Et lite mellomsteg med et soundtrack for Pola X er eneste lyd fra Scott i denne perioden. Han har aldri vært særlig snakkesalig, men nå er det år mellom hver journalist som får han i tale. Derfor må det kunne sies å være et scoop at the Wire har fått mannen i tale i denne månedens utgave. Men så kommer jo også en ny plate 3.desember, en smakebit er kommet. Ta en kikk på entusiastiske fans som har skrevet kommentarer på videoen.
Ny plate er altså Bish Bosch som er ute på 4AD snart.
En ny bok som dekker hele karrieren er nå ute på the Wire sin onlineshop.
tirsdag 6. november 2012
Blissard deluxe
Så var det tid for en utvidet utgave av Blissard som en del av Rune Grammofons "ongoing series of Motorpsycho re-issues". Timothy's Monster kom for noen år siden og her er den andre i serien snart på plass. Motorpsychos fem utgivelser fra 1993 til 1998 (og da utgår Tussler-prosjektet) må være det ypperste et norsk band har levert gjennom tidene: Demon Box (93) -> Timothy's Monster (94) -> Blissard (96) -> Angels & Daemons At Play (97) -> Trust Us (98).
Like sikkert som at det kom en Captain Beefheart-låt hver sending; torsdagen før mandagsutgivelsen av ny Motorpsychoplate var de representert i Harald Are Lunds Roxrevyen på NRKP3. I forbindelse med Blissard var Bent, Snah, Gebhardt og Deathprod tilstede. At Motorpsycho var så misfornøyd med lyden på mixene de hadde med seg fra Stockholm snakkes det lite om, men det nevnes at Manmover var eneste låt som overlevde fra den mixen. Opptaket finner du i linken nederst.
I tillegg har Johan Harstad skrevet 300 sider om sin favorittplate, og hardcover-utgaven er nå realisert gjennom newjelly.com. Softcoverutgaven blir å finne i butikkene når plata kommer. Så får endelig Morgenbladets 100 beste norske plater det resultatet de startet kåringen med; å realisere en bok om Motorpsycho, som grunnet 5-6 gjevne, gode plater ikke nådde topp 10.
Roxrevyen 15.februar 1996 med Harald Are Lund og Motorpsycho.
søndag 14. oktober 2012
Fleetwood Mac
Fleetwood Mac er så nær definisjonen på kommersiell popmusikk som det går an å komme. Det er ikke så mange år siden jeg hørte Rumours (1977) første gang, Fleetwood Mac var aldri vært min førsteprioritet når det kom til musikalske dypdykk fra gamle dager. Skamløse poplåter som sitter i øret nesten med en gang, lekkert instrumentert og sunget og produsert for å nå de store masser. Og det klarte de meget godt, Rumours har i dag solgt nesten 27 millioner originale kopier. Og jeg antok at min interesse for Fleetwood Mac skulle stoppe der. Noe det også gjorde en stund.
En god stund etter plukket jeg opp etterfølgeren Tusk (1979). Og spørsmålet er selvfølgelig; hvordan følger man opp en så stor suksess som Rumours? Det finnes bare et godt svar på det; man gjør det ikke. En lager noe annet. Og det var akkurat det ultimatumet Lindsey Buckingham kom og presenterte for Mick Fleetwood. - Nå vil jeg gjøre noe annet med Fleetwood Mac. Og siden Buckingham og partner Stevie Nicks kom inn og reddet et slitent bluesband på midten av 70-tallet fra å råtne bort i glemselen, så fikk han lov til det.
Tusk ble i realiteten Lindseys soloalbum, selv om både Christine McVie og Stevie Nicks leverer gode låter. Det ble en merkelig plate der balladen blir etterfulgt av en merkelig rockelåt der det høres ut som om det er noe som ikke stemmer. Enten er det vokalen, tuningen på gitaren eller at trommene er mikset alt for høyt. Nå var det jo Lindsey som leverte poplåtene tidligere også, men hva bandet tenkte når f.eks. the Ledge, Not That Funny eller Tusk ble presentert i studioet er ikke godt å si. At han var tydelig inspirert av new wave og punk var tydelig, og de to sjangerdefinisjonene har vel aldri vært noe som definerte Fleetwood Mac tidligere. Eller i ettertid for den del. Og hva tenkte plateselskapet som hadde puttet i en mengde penger og tid (1 million dollar over ett år i studio, den dyreste plata tdd på den tiden) i å følge opp en fabelaktig poplate med det som forhåpentligvis skulle bli en plate av samme kaliber?
Den gangen ble Tusk stemplet som en overspriset kalkun av et dobbeltalbum. Ettertiden har gitt det oppreising, den har til og med fått sitt eget volum på en-liten-bok-om-et-album-serien 33 1/3.
Ikke solgte den så dårlig heller, 4 millioner kopier er definitivt akseptabelt, med unntak av når du skal følge opp en av de ti mest solgte gjennom tidene selvølgelig.
Her en noen Fleetwood Mac & Co.-ting som kan få deg igang:
- Rumours selvfølgelig, eller gå rett på Tusk. Glem ikke den glatte og pene Tango In the Night fra 87 eller Fleetwood Mac fra 75.
- Boka om Tusk av Rob Trucks fra Amazon
- Buckingham Nicks fra 1973, plata som gjorde at Fleetwood Mac oppdaget låtskriverparet. Og her må du kjøpe på vinyl eller laste ned, denne finnes ikke på cd eller streaming da Lindsey har nektet å reutgi den av en eller annen grunn.
- Tributeplata Just Tell Me That You Want Me med gode coverlåter av spesielt Antony, Lykke Li og Bonnie ''Prince'' Billy & Matt Sweeney.
- De aller fleste av Lindsey Buckinghams soloplater.
- Noen av Stevie Nicks soloplater, kanskje først og fremst Bella Donna.
En god stund etter plukket jeg opp etterfølgeren Tusk (1979). Og spørsmålet er selvfølgelig; hvordan følger man opp en så stor suksess som Rumours? Det finnes bare et godt svar på det; man gjør det ikke. En lager noe annet. Og det var akkurat det ultimatumet Lindsey Buckingham kom og presenterte for Mick Fleetwood. - Nå vil jeg gjøre noe annet med Fleetwood Mac. Og siden Buckingham og partner Stevie Nicks kom inn og reddet et slitent bluesband på midten av 70-tallet fra å råtne bort i glemselen, så fikk han lov til det.
Tusk ble i realiteten Lindseys soloalbum, selv om både Christine McVie og Stevie Nicks leverer gode låter. Det ble en merkelig plate der balladen blir etterfulgt av en merkelig rockelåt der det høres ut som om det er noe som ikke stemmer. Enten er det vokalen, tuningen på gitaren eller at trommene er mikset alt for høyt. Nå var det jo Lindsey som leverte poplåtene tidligere også, men hva bandet tenkte når f.eks. the Ledge, Not That Funny eller Tusk ble presentert i studioet er ikke godt å si. At han var tydelig inspirert av new wave og punk var tydelig, og de to sjangerdefinisjonene har vel aldri vært noe som definerte Fleetwood Mac tidligere. Eller i ettertid for den del. Og hva tenkte plateselskapet som hadde puttet i en mengde penger og tid (1 million dollar over ett år i studio, den dyreste plata tdd på den tiden) i å følge opp en fabelaktig poplate med det som forhåpentligvis skulle bli en plate av samme kaliber?
Den gangen ble Tusk stemplet som en overspriset kalkun av et dobbeltalbum. Ettertiden har gitt det oppreising, den har til og med fått sitt eget volum på en-liten-bok-om-et-album-serien 33 1/3.
Ikke solgte den så dårlig heller, 4 millioner kopier er definitivt akseptabelt, med unntak av når du skal følge opp en av de ti mest solgte gjennom tidene selvølgelig.
Her en noen Fleetwood Mac & Co.-ting som kan få deg igang:
- Rumours selvfølgelig, eller gå rett på Tusk. Glem ikke den glatte og pene Tango In the Night fra 87 eller Fleetwood Mac fra 75.
- Boka om Tusk av Rob Trucks fra Amazon
- Buckingham Nicks fra 1973, plata som gjorde at Fleetwood Mac oppdaget låtskriverparet. Og her må du kjøpe på vinyl eller laste ned, denne finnes ikke på cd eller streaming da Lindsey har nektet å reutgi den av en eller annen grunn.
- Tributeplata Just Tell Me That You Want Me med gode coverlåter av spesielt Antony, Lykke Li og Bonnie ''Prince'' Billy & Matt Sweeney.
- De aller fleste av Lindsey Buckinghams soloplater.
- Noen av Stevie Nicks soloplater, kanskje først og fremst Bella Donna.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
